Min helt Bjørn

Det er stort sett trivelig å sitte på veiledningstelefonen i Akan kompetansesenter. Det kjennes bra å kunne gi noen praktiske råd om det innringer opplever som en vanskelig situasjon. Ofte konkluderes det med at dette ikke er så vanskelig likevel hvis man tilnærmer seg saken og folk på en respektfull og ivaretakende måte. Noen telefoner er ekstra hyggelige og det gjelder spesielt dem fra gamle kjente. Ikke til forkleinelse for nye innringere, men det er rart med det når man har holdt på med dette i mange år og skaffet seg mange bekjente fra hele landet. En gang i blant er det altså en kjent stemme i den andre enden. En mann med flott vestlandsdialekt spør om jeg har tid. Dumt spørsmål. Har alltid tid. Tar meg tid. Han trenger ikke å presentere seg. «Hei Bjørn, hvordan står det til?» Litt hyggeprat må til. «Hvordan er det med helsa?» «Går det bra med ‘kåno’?» «Vært på noen fine turer på fjellet i det siste?»  Bjørn er en ekte ildsjel trygt plassert i det norske industrisamfunnet. Han representer en arbeidslivskultur hvor det å ta vare på hverandre ikke er noe man setter spørsmålstegn ved, det er en selvfølge. Akan-arbeid har vært en prioritert oppgave på fabrikken siden 70-tallet.  Fordi det trengs og det nytter – man jobber jo med mennesker i alle livets faser og med alle livets utfordringer. Ledelsen gir grønt lys, faktisk mer enn det, de er aktivt støttende. Denne bedriften fikk Akan-prisen for en del år siden, vel fortjent, og noe de er veldig stolte av. Bjørn jobber med folk, ikke bare Akan. Han er trygt plassert på et hjørnekontor litt for seg selv.  Det er lett å stikke innom for en prat. Ingen synes dette er noe merkelig. Bjørn har en tillit i organisasjonen som er bemerkelsesverdig.  Han får ledere til å snakke om saker de burde ha tatt tak i, situasjoner de burde vært oppmerksom på. «Hvordan skal vi få deg til å ta tak neste gang?» er spørsmålet han stiller.

Faktisk er begrepet «ta tak» noe han flittig bruker i stedet for Akan-arbeid, den nødvendige samtalen og så videre. Vi må «ta tak». Bjørn har alltid noen saker å følge; noen individuelle Akan-avtaler, noen potensielle attføringssaker. Under mitt siste bedriftsbesøk (det er et av årets høydepunkt å besøke Bjørn på fabrikken) spurte jeg ham direkte:

Hvordan er det sakene oppstår eller blir oppdaget? Er det atferdsendring, sykefravær, bakrus? Eller hva er det?

Bjørn er en sindig, blid kar med et godt smil. Han ser på meg og sier:

– Nei, de kommer selv.

At det var?!

– De stikker innom og ber om råd og hjelp, fortsetter han.

Gjelder det alle saker? spør jeg, en forbauset Akan-rådgiver.

– Ja, stort sett, svarer han.

Men, hvordan har dere fått til dette, da?

Egentlig et ganske dumt spørsmål fra meg – jeg har observert dette i mange år. Sett hvordan de har snakket om Akan på personalmøter, verneombudsamlinger, og har det som en standardisert det av lederopplæringen. Også lærlinger og til og med sommervikarene må gjennom noen runder om holdninger og alkoholbruk. Og ikke minst har folk sett at de får hjelp. Bjørn har fått til et naturlig samarbeid med bedriftshelsetjenesten. Han følger folk til fastlegen hvis det trengs. Bistår så folk får profesjonell oppfølging av de rette fagmiljøene.

Eller rett og slett bare slår av en prat, kanskje en liten bekymringssamtale. Som han nevnte i en bisetning; en av gutta gikk på tur i fjellet i natt, han ble sett, vet han ikke har det så greit for tiden, skal stikke bort og ta en prat med ham etterpå.

Jeg spurte direktøren i et stille øyeblikk om han var klar over hvilke ressurspersoner han har i bedriften. Han så rett på meg og sa: «Gjett om.»