Medikamentavhengighet – den skjulte avhengigheten?

Er det sånn at vi ikke oppfatter om en av våre kollegaer har problemer med medikamentavhengighet? Fungerer medisinene så bra at problemene ikke synes? Eller er det sånn at vi ikke vil eller tør se? De mest rapporterte «tegn» på medikamentavhengighet er humørsvingninger, økt sykefravær, man glemmer dagligdagse ting, virker sliten og uopplagt og holder seg mer for seg selv. Kan vi unngå å merke dette hos en kollega?

For noen år siden fikk Akan kompetansesenter regelmessig inn årsrapporter fra norsk arbeidsliv. Vi fikk da en oversikt over antall personer i Akan-opplegg og hvilke problemer de handlet om. Det viste seg at hver tiende «Akan-sak» handlet om en person med narkotikaproblem. De ni første var alkohol. For å få fram hvor ofte det var et Akan-opplegg med medikamentavhengighet (ikke kombinert med rusmidler) måtte man opp i 1 av 25-30 «Akan-saker». Man kan virkelig spørre seg om dette er en fordeling som er representativ for omfanget av problemer blant våre kollegaer, eller om det heller sier noe om hvor de største mørketallene er?

Sammenligner vi med funn fra trafikken er tallene der helt omvendt; i veikantundersøkelser (FHI – Sirus – Politiet) finner en at antallet sjåfører som er påvirket av narkotika er tre ganger så høyt som for alkohol, og antall påvirket av medikamenter er seks ganger så høyt som alkohol! Alle som kjører bil er nok ikke på jobb, men uansett er dette en tankevekker.

Noen medisiner kan gi avhengighet.
Bruk av vanedannende medikamenter starter gjerne med at vedkommende er i en vanskelig livssituasjon, man oppsøker lege og får medisiner. Medisinene virker kanskje bra i utgangspunktet, men etter en tids bruk gir de for mange en del nye problemer. Mange opplever bivirkninger som kan krever nye medisiner. En avhengighet kan utvikle seg med toleranseutvikling og abstinensplager, noe som fører med seg behov for økt forbruk. Selvfølgelig har fastlegen som skriver ut medisinene et stort ansvar, samtidig hører vi at psykiatrien også mangler ressurser, så tilbudet om alternativ til medisinbruk er ikke alltid tilstede. Mange får imidlertid god hjelp til nedtrapping av medisiner og klarer å komme ut av det.

Kan vi oppdage tidligere?
Når man drikker alkohol, og så lenge det fortsatt er alkohol i blodet, så er det stor sannsynlighet for at det lukter alkohol av ånden til vedkommende. Noe tilsvarende klart tegn finner vi ikke ved medikamentbruk. Imidlertid er det jo sånn at vi gjerne jobber sammen gjennom flere år, vi blir relativt godt kjent med hverandre – i hvert fall i jobbsituasjonen. Vi ser nok gjerne om en kollega ikke har det helt greit. Når det dreier seg om fysiske plager så er det ikke så uvanlig å snakke om problemer. Medikamentavhengighet har det til felles med rusproblemer, og også pengespillproblemer, at det fortsatt oppleves mye skam og skyldfølelse ved å ha slike problemer. Følgelig blir det også tabubelagt å snakke om. Vi blir redde for å «beskylde noen» for problemer de kanskje ikke har, og vi er redde for å ta feil. Og kanskje er vi redde for å bli for involvert?

Ta en samtale med din kollega.
Si ifra hvordan du oppfatter vedkommende i arbeidssituasjon. Vær ivaretagende og samtidig tydelig med hva du ser. Kanskje vil du kunne bygge opp en tillit der vedkommende etter hvert føler det trygt å åpne litt opp. Avhengighetsproblem følges gjerne av mye ensomhet – kanskje kan du bidra til å bryte dette. Arbeidslivet har ikke blitt så tøft og effektivisert at vi ikke skal ha rom for å bry oss om hverandre. Det finnes hjelp å få – Akan kompetansesenter hører om mange «solskinnshistorier»!
Gevinsten ligger i åpenheten!