Spillavhengighet er en sårbarhetslidelse

Spilleavhengighet er ikke en viljelidelse, men en sårbarhetslidelse. Det uttaler Jarle Wangen, seniorrådgiver i Akan kompetansesenter til Romsdals Budstikke.

I midten av mars var 70 personer fra arbeidslivet, lag, organisasjoner, skoler, helsesektoren og idretten påmeldt et seminar om spillavhengighet i Molde, et seminar i regi av KoRus Midt Norge.
Tall fra Universitetet i Bergen viser at 122 000 har et problematisk forhold til spill, mens minst 35 000 personer har diagnosen pengespillavhengig.

– Disse tallene er bestefallstenkning. Tallene er trolig høyere, fordi det er så mye skam knyttet til spillavhengighet. Mange møter moralsk fordømmelse. I kjølvannet av spilleavhengighet er det også ødelagte familier, ødelagte liv, ødelagt økonomi og selvmordstanker. Det rammer familier, barn, og arbeidsgiver, sier Wangen.

Wangen forteller videre at spilleavhengighet ikke er en viljelidelse, men en sårbarhetslidelse

– Spillingen og spenningen knyttet til denne er mat for belønningssystemet i hjernen. Både genetikk og arv kan spille inn. Felles for spilleavhengige er at de har en sårbarhet for å utvikle en tvangslidelse knyttet til pengespill, avslutter Wangen.