RUStet for pandemi?

Jeg begynte nedtellingen i starten av mars. Tre måneder til – og jeg kunne feire at jeg var rusfri i hele syv år. Kjenner du tidligere rusavhengige, vet du kanskje at mange av oss teller hvor mange dager, måneder og år vi har klart å holde oss unna rus.

Jeg var i jobber jeg elsket, jeg løp ned dørene på treningssenteret, jeg hadde et søvnmønster som gjorde at jeg hoppet ut av sengen hver morgen og jeg hadde mennesker rundt meg som gjorde alt lett og trygt. Jeg hadde booket masse foredrag der jeg forteller og deler om alt det som gjør at jeg klarer leve rusfritt og som holder meg psykisk frisk. Jeg følte vel jeg var ganske rå på rusfriheten min. Så kom det en pandemi da. Stod ikke noe om det i min kriseplan akkurat ….

Det tok ikke lange tiden før jeg ble permittert og informert om at ruskonsulenten min ikke kunne møte meg. Treningssenteret stengte, og jeg fikk ikke møte kvinnen jeg selv jobber som rusmentor for. Jeg måtte dra meg ut av sengen etter urolige netter med dårlig søvn og alle foredrag ble så klart avlyst. Jeg trives godt i mitt eget selskap, men ikke like mye når det er så ufrivillig kan du si. Alle rutinene mine ble revet bort i løpet av et par dager. Alle de rutinene jeg var totalt avhengig av. Jeg skjønte liksom ikke helt hvordan dette skulle gå.

Jeg klandret aldri hyttefolket for deres høylytte sutring, for jeg tenker det bare bunnet i frykt og flykt. Av samme grunn som de ville rømme til hytta, ville jeg bare flykte bort i rus. Men vi visste alle at det ville bli et helvete om vi valgte det som fristet mest.

Så da var det å stå i det da … ikke så himla lett.

Jeg husker hvor intenst sjalu jeg var på alle de som stod i kø inn til Vinmonopolet. De kunne gå inn og kjøpe seg et par kartonger med vin, dra hjem og få den der lykkepromillen som gjør at korona ikke er så ille allikevel for en kveld. Jeg ville også ha en frikveld for faen! Men jeg kan ikke ta den ene drinken uansett, da vet jeg at jeg bare vil ha mer, mer og mer.  Sint, sur og sjalu er da beste oppskriften på et tilbakefall og det visste jeg så innmari godt. Nå måtte jeg passe meg!

Jeg måtte gi meg selv karantene, men det var aldri et virus jeg var redd for. Jeg isolerte meg best mulig og måtte skape nye rutiner som holdt hverdagen litt på grep. Jeg fordypet meg i tegning, turer og troen på at snart kommer hverdagen min tilbake.

Det som gjorde at jeg klarte holde et visst fokus i kaoset, var ganske enkelt jobbene mine som jeg skulle tilbake til. Jeg har tre deltidsjobber som alle er basert på at jeg faktisk er rusfri! Jeg er markedsføringsleder for Medarbeiderne – et selskap som kun ansetter tidligere rusavhengige, jeg er mentor for en organisasjon som heter A-larm, og så er jeg foredragsholder der jeg snakker om rusfriheten min. Det har store konsekvenser om jeg velger tilbakefall. Samme konsekvensene som da jeg hadde en Akan-avtale på arbeidsplassen min etter rusbehandling. Også den gang kunne jeg ha risikert og stått uten jobb om jeg falt for fristelsen.

Hverdagen min kommer sakte, men sikkert tilbake, men hele opplevelsen har satt spor. Når krisen inntreffer, har det lite å si om man har vært rusfri syv dager eller syv år fikk jeg erfare. Vi må aldri undervurdere hvor mye jobben betyr for noen som sliter. Jobben reddet meg atter igjen. 12.juni kunne jeg feire syv år som rusfri ❤