Pårørende – en ikke-fornybar ressurs

Pårørende gjør mange timer ulønna omsorgsarbeid hvert år. Selvfølgelig gjør vi det. Noen vi er glade i trenger hjelp, og det er klart at vi hjelper.

22. september er det Pårørendedagen. En dag dedikert til å synliggjøre og verdsette pårørende. Det handler om å markere og hedre den viktige innsatsen pårørende gjør i samfunnet, og bidra til at deres behov blir sett og møtt av kommunen, på helseinstitusjonen og på skoler og arbeidsplassen.

 Denne bloggen er skrevet av Vigdis Løbach, og er tidligere publisert på bloggen Mora di – en mammablogg om rus for over to år siden. Dessverre er innholdet like aktuelt i dag.

Jeg mener ikke at alt skal måles, veies, eller verdisettes. Mye av det vi gjør, vi som er pårørende, gjør vi med glede. Fordi vi bryr oss om. Fordi det er en menneskeplikt.

Alt skal ikke overlates til profesjonelle. Alt skal ikke betales med penger. Jeg mener ikke det. Å handle for en gammel tante, eller vaske vinduer for mora si, er ikke det som sliter ut pårørende. Det som sliter ut pårørende, er når oppgavene får et så stort omfang at det går vesentlig ut over egen livskvalitet.

Det som sliter ut pårørende, er forventningen om at man når som helst skal ta fri fra jobben for å stille opp på møter. Det sliter ut pårørende når tjenestene som tilbys er for dårlige. Det som sliter ut pårørende, er den evige følelsen av aldri å strekke til.

Jeg tror mye er felles, uansett hva slags pårørende man er. I alle fall har jeg opplevd det sånn i ulike pårørenderoller. Likevel synes jeg at jeg har hatt noen ekstra utfordringer som rusmamma, erfaringer jeg vet at jeg deler med flere andre foreldre, men selv om jeg mener at vi har noen helt egne utfordringer, vi som er pårørende til rusavhengige, er det ikke det det handler om her. Dette handler om pårørende generelt, og hvordan vi blir brukt opp i det viktige arbeidet vi gjør for dem vi bryr oss om.

For fortsatt hører jeg det snakkes om å bruke pårørende. Pårørende skal brukes ved innleggelse, utskriving, i behandling, på fritid. Pårørende åpner hjemmene sitt for syke mennesker som slettes ikke har noe i et vanlig hjem å gjøre, uten tilstrekkelige hjelpemidler og uten nødvendig medisinsk kompetanse. Pårørende henter, bringer, leter, finner.

Pårørende løfter, bærer, betaler regninger, lager mat, passer på at maten blir spist, vasker klær, vasker folk. Pårørende brukes til å løse oppgaver som ligger langt utenfor hva man tenker at det skal innebære å være mora til, datteren til, kjæresten til.

Pårørende blir så slitne, at de ikke orker de hyggelige samtalene de burde ha med den de er glad i. De har ikke tid til å sette seg ned å se i fotoalbum, gå på kafe, ha samtaler om hvordan framtida skal bli. Det har de ikke tid til, for de vasker.

Ironisk nok er det ofte sånn at pårørende samtidig gjerne frakter den de er pårørende for til både motiverende samtaler/terapi og tilbud som gir glede i hverdagen. Til pasienten…

Igjen: Vi som er pårørende vil selvfølgelig gjerne bidra. Vi vil bidra i behandling, og vi vil bidra for at dagliglivet skal fungere godt. De fleste av oss er vanlige, snille mennesker som gjerne gjør ting for andre. Når vi kan. Når vi orker. Når vi har tid.

Det er jo nemlig ikke sånn at selv om man plutselig får merkelappen pårørende i panna, forsvinner noen av de andre oppgavene vi har på mystisk vis, for å frigjøre tid. Fortsatt har vi andre barn. Vi har foreldre. Vi har kjæreste. Hus har vi også, og kanskje en hage som blir mer og mer lurvete for hvert år som går.

Vi har jobb, i alle fall fram til vi blir syke av å være pårørende. Boliglånet sluttet ikke å løpe selv om vi må på møter. Regningene fortsetter å komme. Bikkja må luftes.

Noe blir borte, vi rekker ikke alt. Kanskje vi pleide å synge i et kor. Eller vi likte å reise bort, sånn litt på sparket. Vi glemmer hvordan det var å gjøre hyggelige ting. Vi glemmer å hvile. Vi blir triste. Vi blir syke.

Pårørende er en viktig ressurs. Det er superviktig å samarbeide med pårørende for at pasienten/brukeren skal få god behandling, både i og utenfor institusjon. Men det å samarbeide med noen og det å bruke noen er ikke det samme. Når vi samarbeider, har vi muligheter for å sette grenser. Når vi samarbeider, blir vi sett.

Når vi blir brukt, blir vi bare slitne. Noen ganger blir vi brukt helt opp. Vi blir enda mer triste. Vi blir enda sykere. Da er det vanskelig å hente noe mer hos oss.

Vi er viktige. Vi har masse kompetanse. Vi har innsikt i den syke/brukeren. Vi elsker ham eller henne, og vil gjøre så godt vi kan. Men vi må tas vare på. Vi har en grense. Så se oss, hør oss, samarbeid med oss, men ikke bruk oss opp.

Pårørende er nemlig en ikke-fornybar ressurs.