Når det unormale blir normalt, og det normale blir et sjokk …

I 1994 tok jeg sekken på ryggen og reiste forventningsfull og spent til India. Jeg var forberedt på hellige kuer i gatene, ekstrem magesjau og fremmede lukter. Lite visste jeg at det største sjokket var å komme hjem igjen etter 8 måneder på loffen i Sørøst-Asia.

Omvendt kultursjokk kalles det. Opplevelsen av følelsesmessig og psykisk stress ved å komme hjem etter lengre tid utenlands på reise eller jobb. Ved å tilpasse seg andre omgivelser og skikker skapes vaner som er vanskelig å bryte når man kommer hjem. Det kan være endring i rutiner, døgnrytme, aktiviteter og tempo i arbeid og fritid. For å sitere Benjamin Button: “Det er en morsom ting det å komme hjem. Hjemme ser alt ut som det samme, lukter det samme og føles som det samme. Du skjønner fort at det som er forandret, er du.” Det sies at graden av omvendt kultursjokk økes eller reduseres av mengden kommunikasjon som opprettholdes med familie, venner eller kolleger i hjemlandet under utenlandsoppholdet.

Mine forventninger på vei hjem var minst like store som da jeg reiste. Klærne i ryggsekken var byttet ut med fargerike saronger, hårete statuer av illsinte krigere og tøysete buddha-statuer i utsøkt marmor. Jeg gledet meg til å fortelle om nervepirrende bussturer, solnedganger over Himalaya, øde strender og dykking med hvalhai. Folk lyttet høflig, kommenterte noen bilder og fortsatte med sitt. Det var da det gikk opp for meg. Hjemme hadde tiden stått stille. Alt var som før. Alle gjorde det samme. Selv var jeg vant til eventyrlige opplevelser og møter med spennende mennesker hver eneste dag. Det var vanskelig å roe ned, finne tilbake til gamle rutiner og motivere seg for studier og like dager.

Nå, 27 år etter, dukket begrepet opp igjen. I en sammenheng knyttet til gjenåpning av arbeidsplasser etter pandemien og måneder med hjemmekontor. For hva med alle vanene vi har tillagt oss under pandemien? Nye arbeidsrutiner. Ny døgnrytme med sene arbeidskvelder og lange frokoster med familien. Panikken når noen hoster eller nærmer seg meter’n! Vinglasset på kvelden etter at ungene har lagt seg. Sosial isolasjon. Vi har håndtert pandemien med tilhørende tiltak og smittefrykt så forskjellig at mange har ulike behov og ønsker for gjenåpning. Noen står på tærne ytterst i skotuppene på vei til kontoret og utepilsen med skyhøye forventninger om alt som skal tas igjen. Andre gruer seg til trengsel på bussen og klemming igjen, og vil helst jobbe hjemmefra en stund til.

Dette mangfoldet vi verdsetter og etterspør i arbeidslivet kan bli satt på prøve i løpet av høsten. Er noen blitt så lei og slitne at de nå søker forandring og kommer til å si opp? Vil de som har vært permittert søke videreutdanning for å søke sikrere jobber? Vil de 8 prosentene som har drukket mer alkohol under pandemien regulere forbruket sitt tilbake? Kan vi knipse bort ensomhet og nedsatt livskvalitet med gjenåpning?

Jeg tror det er lurt å bruke litt ekstra tid på hver enkelt ansatt nå og la de fortelle om året som har gått og hva de forventer av det som kommer. Alle forventninger kan ikke innfris, men alle bør bli hørt. Vi har alle våre opplevelser, historier og erfaringer etter korona. Da jeg var innom kontoret forrige uke for første gang siden mars 2020, sto de dekorative veggklokkene stille. Alt så helt likt ut. Kontoret mitt var fortsatt slik jeg forlot det dagen jeg skyndet meg hjem for å rekke den siste dorullen på butikken. Denne stillstanden står i dyp kontrast til alle forventningene om gjenåpning i samme stil som de glade 20-åra. Det føles som at tiden har stått stille og at jeg skal tilbake til «gamle». Dette minner om hjemkomsten i 94, lurer på hvor mye jeg har forandret meg denne gangen?