Det var stort sett en grei uke på jobb. Hvis du liker å kjenne at du virkelig lever, da.
Publisert: 01.06.2023
Skrevet av: Jarle Wangen
Det begynte veldig bra mandag morgen. Fin togtur til Oslo, bra vær og et spennende møte i vente.
En representant ifra det «offentlige» ville ha et møte med meg i forkant av at jeg var invitert inn for å snakke med ledergruppen på den arbeidsplassen noen dager senere.
Vi satte oss ned med hver vår kaffe og begynte å prate fag. Godt forberedt som jeg alltid er (les: burde være), hadde jeg behov for å vise en PowerPoint-presentasjon jeg hadde lyst til å bruke.
Jeg har en ny, fin super-PC på alle måter. Det var bare det at jeg hadde trykket «ja» på en forespørsel om det passet å oppdatere PC-en litt før hun kom.
Derfor ble jeg litt lett stresset da mitt kjære arbeidsverktøy ikke ville starte opp igjen. Ikke i det hele tatt, faktisk. Den var helt dau. Vel, møtet gikk tålelig bra for det.
Når arbeidsverktøyet dør
«Hei er det IT-support? PC-en min puster ikke lenger etter en oppdatering.»
«Ikke noe problem», var svaret.
«Du bare trykker på tastaturet i et lett mønster som minner om korssting og venter ett minutt. Voila, alle problemer er borte», sa mannen.
Nei da, gitt. Like dau.
«Ok. Jeg kommer med en gang.»
Han kom, så, trykket og pustet tungt. Veldig lenge. Så tok han PC-en under armen og gikk.
Hva med meg da?! Dagen gikk videre med reserve-PC-en som selvsagt lå hjemme.
Det er da jeg skjønte litt mer av konseptet “avhengighet”.
Selvfølgelig måtte dette skje nå
Dagen etter startet bra den også. Jeg skulle på en nettverkssamling på andre siden av landet. Jeg sto opp fryktelig tidlig, men litt senere enn jeg burde, for å kjøre til Gardermoen.
Plutselig hørte jeg en merkelig lyd. Dunka dunk. Den kom ganske rytmisk, men ikke fra radioen. Stopp på busslomme, ut å se. Jeg så ingenting og kjørte videre. Plutselig var det full alarm i dashbordet, og luften går ut av høyre bakhjul. Hva! Punktert.
Ok, jeg får kjøre sakte til nærmeste bensinstasjon. Som sagt, så gjort, og jeg humpet meg frem til luftpåfyllinga som hadde en vakker lapp: «I ustand».
Orker ikke akkurat detaljene her, men jeg kom meg på flyet med et skrik (stor takk til det lokale bilbergingsfirmaet).
Når alt kommer på en gang
Nettverkssamlingen var spennende og konstruktiv. Ganske moro, faktisk. Helt til jeg tilfeldigvis tok en kikk på mobilen. Der lå det en SMS; «Vi må ha dine bilder nå i forhold til forelesningen din til konferansen.»
Må ha du, lissom, den skal jeg holde i neste uke. Null stress.
«Ja, jeg sender den på fredag.»
Ny SMS med enda større bokstaver kom; «JAMMEN DU SKAL BRUKE DEN I MORGEN!»
I morgen?
Det var da jeg kjente på konseptet «kropp reagerer på uventet stress».
Hvem hadde rotet her? Svaret er begge. Datoen var blitt flyttet uten at jeg hadde blitt orientert. Eller, det er ikke helt sant. Jeg var blitt orientert. I en e-post med så liten skrift at det hjalp ikke engang å bruke lupe (nesten helt sant).
Uansett, hjelp.. Jeg hadde jo et annet viktig oppdrag i morgen (du veit hun som var på kontoret da PC-en min slo av lyset).
OK, gode miner til slett spill, høy i hatten osv. Dette kommer til å gå fint. Det er bare fire mil mellom møteplassene. En time mellom. Hey ho, let’s go.
Det er ikke deg, det er meg, kjære taxisjåfør
Dagen kom for ledersamlingen, og selvtilliten var på plass igjen. Jeg sa til min oppdragsgiver at jeg har bestilt taxi til klokken 12.00 for å rekke neste oppdrag. Det blikket hun sendte, var ikke det jeg håpet på.
«Du vet du skal holde på til 12:15? Det er tross alt toppledere du skal snakke til.»
Da kjente jeg igjen på konseptet med en kombinasjon av diverse stress-, rednings- og mestringsstrategier. Kall det gjerne overlevelsesinstinkt.
«Ok, taxisjåfør, du må vente litt. La taksameteret gå.»
Tipper jeg så lettere gal ut da jeg stormet ut klokken 12:15 og inn i den ventende taxien.
«Raskeste vei til konferansehotellet på Gardermoen!»
«Det går ikke. Oslo-tunellen ble akkurat stengt», svarte han.
Da skjønte jeg konseptet ukontrollert språkbruk. Samt telle til mange tusen. Minst.
«Det er ikke deg, det er meg», måtte jeg unnskyldende si til den lett undrende taxisjåføren.
Jeg rakk det akkurat, fikk på hodemikrofon og rett på scenen med 200 i salen og 200 på stream. Høy på adrenalin og alle andre godsaker kroppen klarer å lage i en slik stund.
Da skjønte jeg konseptet autopilot.
Jeg hørte stemmen min snakke ivrig og engasjert (håper virkelig ikke seminararrangøren leser dette, de må jo tro jeg er slik). Tilbakemeldingen var bra, men ikke spør meg hva jeg snakket om.
Tar denne uken aldri slutt?
Endelig, nå må det være slutt. Men hvor var det egentlig bilen min ble kjørt da den punkterte?
Hva har jeg lært denne uken? At jeg lever og at jeg fikk testet alle de kroppslige stressreaksjoner jeg både visste og ikke visste at jeg hadde. Utrolig nok var det sett i etterkant ganske interessant. Men jeg anbefaler det ikke.
Er det noen moral i denne fortellingen? Jeg kommer dit nå.
Jeg opplevde en uke som for meg var både spesiell og krevende. Det gikk greit fordi det gikk over. Jeg kan til og med le litt av det. Ting roet seg.
Men hva med de som er i konstant alarmberedskap? Ting går ikke over, redselen er kvelende og usikkerheten konstant. Dette er ting jeg som rådgiver hos Akan kompetansesenter ofte kommer i kontakt med. Gjerne i møte med en pårørende.
Når noen nære og kjære ikke får til livet sitt. Rusmiddelet eller spillet har tatt over. Hva gjør det med oss? Hvordan fungerer vi som kollegaer, venner eller familie da?
Kanskje det tross alt er bra å kjenne litt på det eksistensielle. Kanskje det til og med kan gjøre oss til en bedre lagspiller i vår felles flokk (les: arbeidsmiljø).