Når det å være menneske ikke er nok

«Leif» var litt annerledes enn de andre pasientene. Han var en velkledd ung mann, hvit skjorte og sort dressjakke. Han var en belest, halvstudert røver. Verbal, morsom og ettertenksom. Leif var på alle måter en fryd å jobbe med.

Det fantes et bakteppe, et hinder i livet til Leif. Han klarte ikke å se på problemet som problematisk. Rusen gav han nemlig en flukt, lindring og trøst.

Mange har beskrevet forholdet sitt til rusmidler som en slags kjærlighetshistorie. Det er fortalt i dikt og flotte sanger, i lette, fordekte metaforer. For eksempel slik låtskriveren med fløyels-stemmen, James Taylor, beskriver sitt tilbakefall i låta: «Little More Time With you»:

Still feel like a hopeless junkie, like a man who can’t say no
I look back and there’s that monkey, rascal won’t let go, let me go

Gotta spend just a little more time with you, that’s right
Gotta spend just a little more time with you, oh oh

Leif var god til å beskrive ambivalensen. Han snakket om motsetningene mellom samfunnet, normer, forventninger og krav, og hans personlige behov og ønsker.

Historien om hvordan Leif endte her er en velkjent historie for oss som jobber i rusfeltet. Vi hørte varianter av den samme historien stort sett hele tiden.

Historiene vi ikke liker å høre

– Husk Jarle, alle som kommer hit har med seg en ryggsekk, sa min første leder i min første jobb i fagfeltet. I ryggsekken lå historiene vi ikke liker å høre. Historier som noen ganger får oss til å forstå hvorfor livet ble som det ble.

Leif fortalte om en barndom med små søsken og foreldre som heller ikke fikk til livet sitt. Allerede i en alder av ca. 10 år ble han den voksne i familien, den som måtte ta ansvar. Og som han selv sa det: – Plutselig ble kroppen min rar, skuldrene mine begynte ved ørene.

Som ung mann sjonglerte han likevel livet sitt ganske bra, og levde nokså A4, på tross av alt som foregikk.

Det første møtet

En dag skjedde det noe som skulle endre livet hans. Leif dro på fest. Der var både kjente og ukjente. Ifølge Leif var det en skikkelig fyllefest med høy promille og lav motstand mot andre tilbud. Det ble «røyket noe på en rar måte», fortalte han. Leif var nysgjerrig og ble med.

– Plutselig skjedde det noe med meg. Jeg forandret kroppsfasong. Skuldrene mine falt ned.

Dette var Leif sitt første møte med heroin.

Han var i begynnelsen av 20-årene og startet en karriere som såkalt rekreasjonsbruker. Han jobbet og prøvde å studere, men livet ble mer og mer komplisert. Han sørget likevel alltid for å se bra ut, slik at han ikke skulle bli identifisert som en sliten misbruker.

Etter hvert forsøkte han å ta et oppgjør med seg selv og sin rusbruk. Omtrent her i historien kom jeg inn i bildet, som en ung miljøterapeut på en rusklinikk.

Leif er en person jeg bærer med meg. Det er rundt 30 år siden jeg møtte ham for første gang. For meg er han en fortelling om uflaks, sårbarhet og hvorfor noen får et liv som for andre kan virke maksimalt destruktivt eller ødeleggende.

I dag er ikke livet så verst for Leif. Han bestemte seg for å flytte til en ny landsdel og begynne å studere. Han kjenner seg selv og sine sårbarheter, noe han alltid kommer til å bære med seg.

Hva er din historie?

Når jeg møter et menneske på gaten, som ikke har kommet ut av sin ruslidelse, lurer jeg ofte på hva som er deres «Leif-historie». Hva ligger i din ryggsekk?

Jeg prøver alltid å si at mennesker er ikke sin lidelse. De har en lidelse. Folks personlige CV, den du sannsynligvis aldri får se, er kanskje den mest spennende. Det er den som sier hvem du egentlig er, og kanskje noe om hvorfor du er akkurat slik.

Jeg tror ikke Leif, som ble en helstudert røver, har skrevet alt på sin CV. Og det er sikkert lurt. Men at han har en unik kompetanse som i tillegg til sin akademiske eller formelle kompetanse er ubestridt. Heldig er de som har fått Leif som kollega eller venn.

Med fare for å få kritikk for å være uprofesjonell og blande roller, så kan jeg fortelle at jeg har aldri sluppet helt taket i Leif, eller vi i hverandre. Vi er ikke nære venner, men akkurat nok til at jeg vet at livet hans går bra. En historie som for meg som er viktig når man jobber i et fagfelt som dessverre ofte domineres av de dårlige historiene.