Tåke, prat og løse melketenner

Det var en svært fin biltur, med veldig variert utsyn. En blanding av tåke og sol. Egentlig veldig vakkert. En innsjø skiftet mellom å være glitrende og borte i tåka. Dagen hadde bare så vidt startet, og jeg var på vei mot et litt uvanlig oppdrag. Egentlig ikke helt uvanlig nå lenger, men ganske uvanlig når jeg ser noen år tilbake.

Virksomheten jeg skulle besøke skulle markere verdensdagen for psykisk helse. Hva hadde en gammel Akan-rådgiver der å gjøre?

Jeg var en av flere foredragsholdere. De hadde et auditorium hvor folk kunne komme og gå.

Den som foreleste før meg snakket klokt om de korte, fine telefonsamtalene eller samtalene vi kunne ha med hverandre. Jeg forsto at generelt kunne samtaler ha stor betydning. Kampanjen i år hadde som fokus og sette av 8 minutter til en prat.

Det var veldig enkelt å ta tråden videre derfra. Det handler om at vi må «Ta praten», som en gammel Akan-kampanje het.

Det finnes så mange spennende motsetninger i dette, hvor følelsene står både til hinder og gavn.

Hvor sentral er frykten for ubehaget? Ganske, ikke sant? Men det å leve er vel også en samspillsøvelse? Er det mulig å leve, jobbe og føle uten å påvirke andre? Til og med når livet tar en retning som blir opplevd som krevende?

Er sand i maskineriet bare til det onde?

En klok tannlege satte skapet på plass for en kollega og meg da jeg jobbet som lærervikar i mine unge år. Vi hadde det veldig hyggelig med en 4. klasse, men av og til blir det knall og fall i leken. Og sånn skal det være. Unger skal både klatre i, og falle ned fra trær. I dette tilfellet hadde vi en elev som stod foran oss med munnen full av sand, blod og noen løse melketenner.

Vi var ikke sene med å få fraktet gutten til nærmeste tannlege, som velvillig tok oss imot.

Jeg husker at vi beklaget oss på vegne av tannlegen, og sa noe slikt som at stakkars deg som får en slik fæl oppgave på slutten av dagen.

Det som skjedde da står for meg klart som blekk. En tydelig irritert tannlege sto foran oss med begge armene på hofta og sa:

— Dette er en typisk ting for dere lærer å si, dere tåler ikke sand i maskineriet. Alt skal gå på skinner. (Litt usikker på hvilken erfaring han hadde fra før med lærere?).

Men uansett, hans avslutning var brilliant:

— Dette er det mest spennende og meningsfulle som har skjedd med i dag. Uten slike utfordringer hadde jobben min vært temmelig kjedelig.

Du vet ikke hva du går glipp av

Jeg husker jeg rett og slett ble flau.

Han hadde så rett, og dette har fulgt meg siden. Kanskje frykten for ubehaget er noen ganger er overdrevent?

Jeg forstår at man noen ganger må trekke pusten før vi skal prate om ting vi gruer oss til. Men la oss snu problemstillingen på hodet, hvis du blir innhentet av en av livets utfordringer som påvirker deg sterkt. Ønsker du total anonymitet? At ingen skal se deg?

Hvis ja, tør jeg påstå at da vet du ikke hva du går glipp av.

Jeg synes det er veldig flott at nettopp dette med samtaler, og å sette av tid til samtaler (8 minutter) var tema for Verdensdagen for psykisk helse i år.

Det var like fint å kjøre hjem senere på dagen. Tåka var borte, og det var gnistrende høstvær med alle mine favorittfarger ute i naturen. Likevel kjente jeg litt på savnet etter morgenstemningen fra tidligere. Denne utfordrende, lyse tåka og morgensolen. Det litt uforutsigbare. Det var egentlig litt mer spennende.