Det holder ikke å ta av seg spanderbuksa

Vi har tillatt altfor mye uakseptabel atferd altfor lenge i norsk arbeidsliv. Seksuell trakassering handler mer om kultur og holdninger enn om hvem som tar regningen for alkoholen.

I kjølvannet av meetoo-kampanjen er alkoholbruk i jobbrelaterte situasjoner endelig adressert som elefanten i rommet, og Arbeiderpartiet innfører nå tiltak i form av ikke-sponsing av alkohol i partisammenhenger. Det gir en viktig signaleffekt, og vi ønsker debatten om alkoholkultur velkommen. Elefanten er nemlig ikke større i de partipolitiske rommene enn i arbeidslivet for øvrig, så vi kan like gjerne ta den en gang for alle. Vi vil oppfordre alle arbeidsplasser og politiske partier til å snakke om sin egen alkoholkultur.

Vi skjønner at noen ledere tar av seg spanderbuksa og overlater til ansatte å ta regninga for alkoholen, det er et kjent virkemiddel for å begrense alkoholinntaket. Effekten er imidlertid begrenset. Når alkohol likevel er tilgjengelig, så kjøper vi gjerne selv det vi vil drikke i baren. Eller vi lader opp med et solid vorspiel før jobbfesten. Og alkoholen gjør noe med hemningene våre, i større eller mindre grad, uavhengig av hvem som tar regningen. Det kan være gøy, det, og bidra til god stemning. Men det kan også føre til problematisk og direkte ufin oppførsel, deriblant seksuell trakassering. Arbeidsgivere kan ikke fraskrive seg ansvaret for å håndtere ubehagelige situasjoner selv om de ikke betaler for alkoholen. Arrangementer og fester utenom arbeidstid, i regi av jobben, er ikke fritid. Som leder viser du med andre ord handlekraft ved å skru igjen krana, men du tar ikke problemet ved roten.

Regulerende virkemidler, som å begrense tilgjengelighet, har en viss effekt på alkoholinntaket, men det endrer nødvendigvis ikke på verken atferd eller holdninger. Vi kjenner til bedrifter som opererer med åpen bar for sine ansatte i sosiale sammenhenger, uten at det oppstår problemer eller grunnlag for fylleangst dagen derpå. På samme måte kjenner vi til bedrifter med veldig restriktiv servering av alkohol, enten gjennom bonger eller at ansatte må betale drikke selv, og som likevel opplever ubehagelige situasjoner. Nettopp fordi det er kulturen og holdningene det handler om. Og det er jo kulturen, eller rettere sagt ukulturen, vi vil til livs, ikke alkoholen.

Metoo-kampanjen forsterker behovet for tydelige holdninger og en åpenhetskultur i arbeidslivet. Målet må være å skape sosiale arenaer hvor det er hyggelig, trygt og inkluderende å være. Vi oppfordrer alle arbeidsplasser og politiske partier til å spørre hvordan dere vil å ha det når dere drikker alkohol sammen: Hva er greit og hva er ikke greit? Hvordan skal dere håndtere situasjoner som ikke er greie, og hvem har ansvaret? Ha en tydelig holdning og formuler noen konkrete kjøreregler som gjøres kjent for alle. Det skaper trygghet og forutsigbarhet, og resultatet er at ansatte tør å si i fra. I tillegg må vi ha ledere som reagerer på og håndterer uakseptabel atferd, og som er trygge nok til å ta samtaler som kan være ubehagelige.

Seksuell trakassering skjer ofte i arbeidsrelaterte drikkesituasjoner. Det gir arbeidslivet et særlig ansvar for å løfte dette temaet og å bidra til økt bevissthet. Men selv om alkoholen er elefanten i rommet, så handler det først og fremst om omgangsformer og fornuft. Egenkjøpt alkohol har jo som kjent samme effekt som påspandert alkohol. Det avgjørende er å bygge en kultur der ansatte og tillitsvalgte vet hvor grensene går, der det er trygt å si ifra om noen tråkker over den og der uakseptabel atferd blir tatt tak i.