Et klikk, og et til. Ja! Nesten! En gang til, der? Nei! En gang til, litt raskere nå. Yess! En liten gevinst. Ikke stor nok til å dekke innsatsen, men nå skjer det. Bare å fortsette. Gøyale lyder, ved nesten gevinst, og visuelle effekter som holder spilleren varm. Høy musikk når gevinstene kommer – spillet feirer og jubler over seier! Sin egen gevinst. I sum er det nemlig sjelden, ja helt umulig over tid, å vinne over pengespill, eller gå i pluss. Det vil si – spillet kjører spilleren hardt. Til siste krone er satset! Slik er spillene konstruert.
På veien mot den store gevinsten, gir spillet fra seg flere små gevinster og mange «nesten vinn- opplevelser». Spillerens følelser mates med lyder, blinkende lys og effekter. Hjernen «går varm», mens fingeren taktfast trykker på innsatsknappen. Raske spill, det vil si hastigheten mellom innsats og trekning, avgjør hvor farlig spillet er. Elektroniske spill, mange tilgjengelig for hvem som helst, som har tilgang til nett. Casino, odds, poker, bingo. Noe for enhver smak. Unge, gamle, kvinner og menn. Har du lyst har du lov.
Hele følelsesregisteret, positive og negative følelser settes i sving i spillene. Spenning, glede, sinne, fortvilelse. Gleden og spenningen og håpet om å vinne. Sinne og fortvilelsen over å tape, og håpet om å vinne tilbake det man har tapt. Hvor følelsesmessig engasjert hver og en blir varierer, men for noen kan disse sterke følelsene være vanskelig å kontrollere. Av mange ulike årsaker. Dyktige spillutviklerne kjenner godt til hvordan hjernen vår påvirkes, og hvor lett vi kan manipuleres. Hvert trykk er en ny trekning, og rasjonelt kan vi forstå at spillet er konstruert for inntjening – det vil si tap for spilleren over tid. Kampen om de beste, mest innbringende pengespillene ligger i spillselskapets hender. For det er inntjening det hele dreier seg om. Og konkurransen er hard mellom selskapene. Markedsføringen og spillene utvikles for å tiltrekke vår oppmerksomhet, og for at vi skal bli værende i spillet. «Gi drømmen en sjanse». For enkelte betyr det til alle lommer, sparekonto og kredittkort er tomme.
Det er lett å miste fornuften i pengespill, og i kampen om kundene. Glemt blir lover og regler. Man omgår lovverk, og finner smutthull hist og her. For inntjeningen og pengene er så fristende. Store penger, der deler av potten kan bli til kulturhus og idrettsanlegg. Ja, og der deler av innsatsen fra mange fortvilte spillere, går til behandling og hjelpetiltak. Dilemmaer og paradokser! For når sant skal sies kommer de fleste pengene fra dem som satser mest og som har minst. En omvendt sosial fordeling, som får mange til å tenke.
Vi vet at store deler av inntjeningen fra gambling kommer fra en svært liten gruppe tunge spillere. Vi vet også at mange av disse menneskene sliter med store økonomiske problemer, psykiske og fysiske helseproblemer og forhøyet selvmordsrisiko. Rundt hvert menneskene står pårørende. Barn, ektefeller, foreldre, og andre nære, som selv berøres sterkt, og som selv risikerer å bli syke. Vi vet også at mange står i jobb, i fare for å falle ut av arbeidslivet. Vi vet det gjøres irrasjonelle handlinger i fortvilelsen og kampen om å vinne tilbake ved tap. Handlinger som i realiteten innebærer tyveri og underslag. Belastningene blir omfattende, og mange trenger hjelp. Hvordan finne balansen mellom gleden ved spill, ønsket om inntjening ved pengespill, og lidelsen og kostnaden som påføres samfunnet? Blir kostnaden totalt sett større enn inntjeningen?
Fra tidenes morgen har mennesker satset eiendeler og penger, i drømmen om gevinst. Tapt og vunnet. Så stor er denne viljen til å satse, og drømmen om å vinne, at vi som samfunn har sett oss nødt til å regulere gjennom egne lover. Vårt norske marked reguleres med ønsket om offentlig kontroll og ansvarlighet. Pengespilloven «skal sikre at pengespill avholdes i betryggende former under offentlig kontroll, med sikte på å forebygge negative konsekvenser av pengespill» samtidig som det legges til rette for at overskuddet fra spillene kan gå til ulike gode formål.
At noen skal tjene på andres tragedier, pirker bort i rettferdighetssansen. Hos mange. Vi er ikke vår egen lykkes smed i vårt samfunn. Alle har et ansvar. Det ligger som en felles grunnleggende tanke i vår kultur.
Som rådgiver i Akan kompetansesenter blir jeg berørt av de mange henvendelsene jeg får på veiledningstelefonen. Jeg blir berørt av samtalene og historiene jeg tar del i fra mennesker med store sammensatte problemer knyttet til pengespill. Jeg blir også berørt i møtene med ledere og kollegaer som opplever seg maktesløs i møte med fortvilte ansatte og deres pårørende. Der tapene i pengespill har ført til økonomisk ruin for den det gjelder og hele familier. Der også helseproblemer er i ferd med å medføre tap av jobb og inntekt. Jeg opplever et uttalt ønske om å hjelpe, og å ta mot hjelp når det handler om pengespillproblematikk. Behandlingsapparatet melder om stadig flere som trenger hjelp til pengespill-lidelser. På langt nær alle som trenger hjelp, ber om hjelp. Skammen står i veien. Mye står på spill. Arbeid og familie. To viktige faktorer i menneskers liv. Vi trenger beslutningstakere som tør å sette grenser i et folkehelseperspektiv, og mitt Akan-hjerte støtter fullt og helt opp om dette.
Vi gambler ikke med menneskers helse og livskvalitet!