Den nødvendige samtalen, med veggen?

De fleste arbeidstakere har kolleger som kan observere og forhåpentlig reagere ved bekymringsfulle endringer hos en kollega. Men hva med de om lag 200.000 personene i Norge som arbeider i enkeltpersonforetak? Hvem skal reagere hvis de utvikler et problem?

Å ha kolleger innebærer også å være utsatt for positiv sosial kontroll. Den kan være akkurat det som skal til for å få håndtert et rus- eller avhengighetsproblem på et tidlig nok stadium. Men svært mange arbeidstakere har ingen kolleger. Eksempelvis er 95 prosent av landets nærmere 40.000 jordbruksbedrifter enkeltpersonforetak*. Er det overhodet mulig å få etablert positiv sosial kontroll også i deres arbeidshverdag?

Akan-modellen på 1-2-3 forutsetter fellesskap, både når det gjelder policy (kjøreregler), den nødvendige samtalen og eventuell individuell Akan-avtale. Og det er rett og slett sånn at de fleste av oss trenger noen som tør å si fra og som kan kreve noe av oss for at vi skal komme i gang med å håndtere problemet. En leder er i en sånn posisjon overfor en medarbeider. Venner eller familiemedlemmer ofte ikke. Dessverre.

Hvem kan så utover eventuell familie og venner bidra til den viktige positive sosiale kontrollen? Kan en gårdbrukernabo innta rollen som kollega? Eller kanskje en fra meieriet, slakteriet eller kornmottaket? Det viktige er at det er NOEN. Som holder fast og sørger for at bekymringen blir fulgt opp. Fastlegen kan være en å melde bekymring til, og kanskje også landbrukskontoret eller landbrukets bedriftshelsetjeneste (Norsk landbruksrådgivning). Det viktige er at en begrunnet bekymring blir fulgt opp og ikke sluppet. De mulige konsekvensene av ikke å gjøre det kan bli fatale, og mulige verste scenarioer kan være nødvendige å trekke frem for å mobilisere til handling. For som med mye annet HMS-arbeid vil det alltid være noen som spør hvorfor ingen gjorde noe for å forebygge dersom ulykken skulle være ute. Og den ansvaret da peker mot kan bli deg.

Det er ikke for mange bekymringsmeldinger eller dårlig gjennomførte samtaler som fortsatt er utfordringen i norsk arbeidsliv. Det er FOR FÅ bekymringsmeldinger og INGEN samtaler. Likeledes er det ikke for mye fellesskap og positiv sosial kontroll som preget dagens moderne samfunn. Det er for lite.

Det handler kort og godt om å bry seg.

* Kilde: ssb.no