Det er like spennende og emosjonelt å åpne brevet hvert år

Nå mot slutten av året, har jeg lært meg et lite triks jeg vil dele med dere.

Hver adventstid skjer det samme; jeg tenker at det skal bli en deilig, rolig nedtelling til juleferien med duften av nybakte pepperkaker, gløgg og en julefilm hver kveld. Men så topper det seg med jobboppdrag, sammenkomster, juleavslutninger og alt handler om å komme á jour før ferien.

Jeg ser meg selv krabbende opp motbakken som snekker Andersen på julekvelden, med sekken på ryggen for å levere alt som skal leveres i tide. På toppen venter premien i form av feriedager, god mat og uerstattelig tid med familie og venner. På andre siden venter utforbakken og akebrettet så jeg kan suse uthvilt og energisk inn i et nytt år med blanke ark og fargestifter til.

Men jeg har lært meg et lite triks jeg vil dele med dere.

Min egen lille juletradisjon

De siste årene har jeg brukt romjulen til å tenke over året som gikk. Ikke som en oppsummering, det blir for kjedelig. Men som i en liten selvransakelse over hvor jeg er i livet. Alt i fra jobboppdrag jeg er stolt av å ha gjennomført og oppgaver jeg kunne utført bedre, til hvordan jeg har vært forelder til to ungdommer.

Dette har jeg begynt å skrive ned i form av et julebrev til meg selv der jeg ufiltrert skriver ned tanker og status på livet mitt. Jeg sensurerer ingen tanker, men skribler i vei og spør meg selv spørsmål om hvor jeg er om ett år. Så lagrer jeg brevet i en mappe som ikke skal åpnes før neste jul.

Det er like spennende, morsomt og emosjonelt å åpne brevet året etter. For det skjer utrolig mye i løpet av ett år i et liv og blant de som er rundt meg. Og er du som meg, så glemmer du også hva du tenkte om hvor du var i livet i fjor.

Derfor er denne lille øvelsen blitt min egen lille juletradisjon, og innholdet deler jeg ikke med noen. Det holder å ha det for meg selv. Men jeg kan fortelle dere at å lese brevene får meg til å humre, rynke på nesa, le høyt, bli rørt og innimellom flau. Men uansett reaksjon eller følelse jeg kjenner på, gir det meg en påminnelse om at jeg fortsatt utvikler meg, blir tryggere og finner enda mer ro innvendig.

Og det er lykke for meg.

«Er jeg blitt for gammel til å stå på scenen?»

Mye av innholdet handler om jobben min. Ikke så rart ettersom jobben er en stor del av hverdagen og livet mitt. Men det er tydelig at det er skrevet på slutten av året – som alltid ble litt bratt på tampen.

«Er jeg litt lei? Er jeg blitt for gammel til å stå på scenen å holde innlegg? Har jeg kanskje fortalt den vitsen litt mange ganger nå? Klarer jeg å holde energien til 100 mennesker i salen eller 20 i Teams?»

Du vet, den lille tvilen som sniker seg innpå når vi er slitne eller litt lei.

Men så tenker jeg på alle ledere, HR-rådgivere, kolleger og pårørende jeg har veiledet på vår veiledingstelefon her i Akan kompetansesenter. Jeg vet at gjennom den veiledningen har noen der ute fått en ny sjanse, blitt møtt med forståelse uten fordommer og fått nye muligheter gjennom behandling og en ivaretakende arbeidsgiver for sitt rusproblem.

Alle de umiddelbare tilbakemeldingene etter en samtale om hvor viktig og verdifull den samtalen ble for dem.

Tanken om barna holder meg gående

En kollega av meg sa for noen år siden at om bare ett barn får en bedre jul etter at jeg har veiledet en som har hjulpet barnets mamma eller pappa, så er det verdt alt ved denne jobben. Selv reiseoppdragene med timevis av venting på flyplasser, bilkjøring på isete veier og scenemestring selv de dagene jeg ikke er på topp.

Og jeg er så enig. Hvis bare ett barn får det bedre denne julen..

Jeg nærmer meg 50. Om en uke får eldstemann lappen. Mulig jeg er blitt en “softy”. Men jeg har muligens verdens beste jobb. Jeg tror jeg skal begynne årets julebrev med å skrive det.

Fra gulpeklut til spybøtte med våryre tenåringer og bekymrede foreldre

«ANGRIIIP FOR HELVETE!»