Tag: spillproblematikk

Hvorfor stiller jeg meg bak et forbud mot lootbokser og strengere regulering av pengespill og reklame i dataspill? Kort sagt, fordi jeg bryr meg om barn og unge.

Jeg vil at de skal ha trygge arenaer å være på, frie for spekulative mekanismer fra en pengespillindustri som vet nøyaktig hvordan den skal trigge sårbarhet. Og jeg er ikke alene. Vi er mange som bryr oss.

Et felles opprop – og en tydelig stemme

Som styremedlem i Norsk Forening for Spillproblematikk (NFSP) fikk jeg nylig være med og overlevere et felles opprop mot lootbokser til kulturministeren og barne- og familieministeren. Sammen med flere aktører, løftet vi en tydelig bekymring: Spill skal være underholdning – ikke en inngangsport til avhengighet.

I oppropet stod det blant annet:

Dataspill er en sosial og positiv fritidsaktivitet for mange barn og unge. Det skal det også fortsette å være.

Vi kan ikke lenger akseptere at barn og unges digitale fritidsaktiviteter er et lovtomt rom.

Vi trenger et forbud mot lootbokser nå!

Les hele oppropet på barnevakten.no

Spillproblematikk er folkehelse

Spill, enten det er pengespill eller dataspill, må forstås i et helhetlig folkehelseperspektiv. Spill skal gi glede, mestring og fellesskap. Men mange spill inneholder mekanismer som påvirker hjernen vår og trigger lystsentre på måter som kan føre til overforbruk, avhengighet og alvorlige konsekvenser for både enkeltpersoner og deres nærmeste.

Spilldesignere vet hvilke elementer som skaper risiko. Likevel ser vi at kommersielle interesser ofte trumfer ansvarlighet. Når pengespillmekanismer pakkes inn i fargerik grafikk og uskyldig lek, blir det vanskeligere å se faresignalene, og spesielt sårbare er barn og unge.

Disse mekanismene trigger de samme psykologiske prosessene som pengespill, og risikoen for avhengighet er reell. Flere land har allerede innført regulering eller forbud mot lootbokser. Det er på høy tid at vi gjør det samme.

Min vei inn i fagfeltet – og hvorfor det angår oss alle

Min interesse for spillproblematikk startet ikke i en forelesningssal, men i møte med mennesker. Som ny rådgiver i Akan kompetansesenter hørte jeg historier om økonomisk kaos, fortvilelse og skam. Jeg innså at jeg visste for lite, og at mange av dem som ringte, sto i noe jeg ikke fullt ut forsto.

Spillproblematikk var ikke en del av pensum på sykepleiestudiet eller i videreutdanningen innen rus og avhengighet. Derfor tok jeg videreutdanning i spillproblematikk ved Universitetet i Innlandet, og ble etter hvert kjent med et sterkt fagmiljø i KoRus-Øst, Blåkors, Hjelpelinjen, Spillforsk og mange dyktige behandlere. Felles for oss alle er et brennende engasjement for mennesker som lever med en usynlig lidelse, og for deres pårørende.

Spillproblematikk i arbeidslivet er et felles ansvar

Som bedriftssykepleier har jeg arbeidslivet som min arena. I Akan kompetansesenter jobber vi helhetlig og forebyggende med rus- og avhengighetsproblematikk, inkludert spill. Vi er forankret hos partene i arbeidslivet, og våre tjenester er for alle virksomheter.

Vi gir støtte og opplæring til ledere, HR, verneombud, tillitsvalgte, bedriftshelsetjenester, leger og behandlere. Målet er klart: trygge og inkluderende arbeidsplasser, lavere sykefravær og tidlig hjelp til ansatte som strever. Spillproblematikk inngår i HMS- og personalarbeidet, på lik linje med annen avhengighet.

Jeg anbefaler episode 38 av Akan kompetansesenters podkast Ta Praten: «Gaming og arbeidsliv: Når gaming påvirker jobben», med to postdoktorer fra KORS øst og ROPforsk.

Sammen beskytter vi det som betyr mest

Pengespill er ikke en ordinær vare. Det vet både myndigheter og bransje. Derfor må folkehelse og ansvarlighet alltid veie tyngre enn økonomisk gevinst.

Jeg er glad for muligheten til å bidra i NFSP. Og jeg er takknemlig for å være en del av Akan kompetansesenter, der vi hver dag jobber for å gjøre en forskjell sammen med arbeidsgivere, ansatte, støttefunksjoner og fagmiljøer.
For i bunn og grunn handler dette om mennesker. Om å redde liv. Og om å gi barn og unge den beskyttelsen de har krav på.

---

Av Ine Weum, seniorrådgiver i Akan kompetansesenter og styremedlem i Norsk Forening for Spillproblematikk (NFSP)

Unge menn mellom 18 og 25 år spiller tre ganger så mye kasinospill som befolkningen ellers. De mest avhengighetsskapende spillene markedsføres som uskyldig moro, overfor unge mennesker i utvikling. Det vekker ettertanke.

Som rådgiver i Akan kompetansesenter møter jeg ukentlig ledere og kollegaer rundt ansatte i dyp krise. De er fortvilet, for hvordan hjelpe en ansatt i økonomisk kaos og håpløshet som sier det handler om spill? Spillproblematikk koster samfunnet dyrt, men vi snakker for lite om hva det kan koste den enkelte unge og arbeidslivet som trenger dem.

Den usynlige kostnaden

Rapporten fra Spillforsk (2022) viser at problemspilling koster samfunnet over fem milliarder kroner årlig. En stor del av dette skyldes legemeldt sykefravær og redusert produktivitet i et arbeidsliv der vi trenger alle. Når de mest avhengighetsskapende spillene markedsføres målrettet mot unge, bør det også bekymre oss alle.

Spill som underholdning eller problem?

De fleste av oss har et uproblematisk forhold til spill. Men spillbransjen vet godt hvilke mekanismer som skaper avhengighet. Disse spillene presenteres som uskyldig moro, men er nøye designet for å trigge belønningssystemet, og en umoden hjerne er sårbar. Dette vet spillbransjen, som også kjenner sine kunder godt. I sosiale medier markedsføres de mest avhengighetsskapende spillene som underholdning, mens de unge påvirkes av godt betalte influensere og en kynisk markedsføring.

Hva har dette med arbeidslivet å gjøre?

Spillproblemer påvirker konsentrasjon, søvn og psykisk helse, og dermed jobbprestasjon. Vi vet fra befolkningsundersøkelsen Spillforsk (2022) at over 76.000 sysselsatte har moderate til alvorlige pengespillproblemer. Legg til deres pårørende, som også berøres sterkt, og utfordringene i arbeidslivet mangedobles.

Vi vet også at mange med spillproblemer står utenfor arbeidslivet. Kostnadene er store, men bak hvert tall står et menneske, deres pårørende og kollegaer – våre viktigste ressurser. Når vi hører fra Spillavhengighet Norge og behandlere i spesialisthelsetjenesten, at stadig flere unge søker hjelp, da bør varselklokkene ringe høyt.

Historiene bak tallene

Vi i Akan kompetansesenter kjenner mange av historiene: gjentatte spørsmål om forskudd på lønn, lån fra kollegaer, lønnstrekk, underslag og trusler fra kriminelle långivere. Når det gjelder de unge handler det om mer enn penger – det handler om fremtid.

Spillproblemer kan frata unge mennesker muligheten til å etablere seg og lykkes i arbeidslivet. Det bør bekymre flere enn meg.

Hva kan du som HR rådgiver, leder og ansattrepresentant gjøre?

Arbeidslivet er en nøkkelarena for forebygging og tidlig innsats. For å lykkes med inkludering, helse og bærekraft, må vi våge å snakke om vanskelige temaer, også der spillbransjens sterke krefter trekker i motsatt retning.

Akan-modellen i norsk arbeidsliv gir konkrete verktøy, støtte til ledere og ansatte, og veier ut av problemet. Det kan være gjennom samtale, fleksibilitet og individuelle Akan-avtaler.

Unge mennesker er vår viktigste ressurs i årene som kommer. Ikke nøl med å kontakte oss i Akan kompetansesenter om du ønsker å vite mer. Vi er til for hele norsk arbeidsliv, uten medlemskap eller andre forpliktelser.

Å forebygge problemspilling handler ikke bare om å spare penger. Det handler om å gi unge voksne en reell mulighet til å lykkes i arbeidslivet, med trygghet, mestring og en hverdag som ikke står på spill.