Tag: pengespill

Hvorfor stiller jeg meg bak et forbud mot lootbokser og strengere regulering av pengespill og reklame i dataspill? Kort sagt, fordi jeg bryr meg om barn og unge.

Jeg vil at de skal ha trygge arenaer å være på, frie for spekulative mekanismer fra en pengespillindustri som vet nøyaktig hvordan den skal trigge sårbarhet. Og jeg er ikke alene. Vi er mange som bryr oss.

Et felles opprop – og en tydelig stemme

Som styremedlem i Norsk Forening for Spillproblematikk (NFSP) fikk jeg nylig være med og overlevere et felles opprop mot lootbokser til kulturministeren og barne- og familieministeren. Sammen med flere aktører, løftet vi en tydelig bekymring: Spill skal være underholdning – ikke en inngangsport til avhengighet.

I oppropet stod det blant annet:

Dataspill er en sosial og positiv fritidsaktivitet for mange barn og unge. Det skal det også fortsette å være.

Vi kan ikke lenger akseptere at barn og unges digitale fritidsaktiviteter er et lovtomt rom.

Vi trenger et forbud mot lootbokser nå!

Les hele oppropet på barnevakten.no

Spillproblematikk er folkehelse

Spill, enten det er pengespill eller dataspill, må forstås i et helhetlig folkehelseperspektiv. Spill skal gi glede, mestring og fellesskap. Men mange spill inneholder mekanismer som påvirker hjernen vår og trigger lystsentre på måter som kan føre til overforbruk, avhengighet og alvorlige konsekvenser for både enkeltpersoner og deres nærmeste.

Spilldesignere vet hvilke elementer som skaper risiko. Likevel ser vi at kommersielle interesser ofte trumfer ansvarlighet. Når pengespillmekanismer pakkes inn i fargerik grafikk og uskyldig lek, blir det vanskeligere å se faresignalene, og spesielt sårbare er barn og unge.

Disse mekanismene trigger de samme psykologiske prosessene som pengespill, og risikoen for avhengighet er reell. Flere land har allerede innført regulering eller forbud mot lootbokser. Det er på høy tid at vi gjør det samme.

Min vei inn i fagfeltet – og hvorfor det angår oss alle

Min interesse for spillproblematikk startet ikke i en forelesningssal, men i møte med mennesker. Som ny rådgiver i Akan kompetansesenter hørte jeg historier om økonomisk kaos, fortvilelse og skam. Jeg innså at jeg visste for lite, og at mange av dem som ringte, sto i noe jeg ikke fullt ut forsto.

Spillproblematikk var ikke en del av pensum på sykepleiestudiet eller i videreutdanningen innen rus og avhengighet. Derfor tok jeg videreutdanning i spillproblematikk ved Universitetet i Innlandet, og ble etter hvert kjent med et sterkt fagmiljø i KoRus-Øst, Blåkors, Hjelpelinjen, Spillforsk og mange dyktige behandlere. Felles for oss alle er et brennende engasjement for mennesker som lever med en usynlig lidelse, og for deres pårørende.

Spillproblematikk i arbeidslivet er et felles ansvar

Som bedriftssykepleier har jeg arbeidslivet som min arena. I Akan kompetansesenter jobber vi helhetlig og forebyggende med rus- og avhengighetsproblematikk, inkludert spill. Vi er forankret hos partene i arbeidslivet, og våre tjenester er for alle virksomheter.

Vi gir støtte og opplæring til ledere, HR, verneombud, tillitsvalgte, bedriftshelsetjenester, leger og behandlere. Målet er klart: trygge og inkluderende arbeidsplasser, lavere sykefravær og tidlig hjelp til ansatte som strever. Spillproblematikk inngår i HMS- og personalarbeidet, på lik linje med annen avhengighet.

Jeg anbefaler episode 38 av Akan kompetansesenters podkast Ta Praten: «Gaming og arbeidsliv: Når gaming påvirker jobben», med to postdoktorer fra KORS øst og ROPforsk.

Sammen beskytter vi det som betyr mest

Pengespill er ikke en ordinær vare. Det vet både myndigheter og bransje. Derfor må folkehelse og ansvarlighet alltid veie tyngre enn økonomisk gevinst.

Jeg er glad for muligheten til å bidra i NFSP. Og jeg er takknemlig for å være en del av Akan kompetansesenter, der vi hver dag jobber for å gjøre en forskjell sammen med arbeidsgivere, ansatte, støttefunksjoner og fagmiljøer.
For i bunn og grunn handler dette om mennesker. Om å redde liv. Og om å gi barn og unge den beskyttelsen de har krav på.

---

Av Ine Weum, seniorrådgiver i Akan kompetansesenter og styremedlem i Norsk Forening for Spillproblematikk (NFSP)

Spillavhengighet omtales ofte som en «usynlig avhengighet». Den lukter ikke, den kan skjules lenge, og konsekvensene rammer langt utover den som spiller. For hver person som utvikler en avhengighet, berøres også familie, venner og kollegaer.

Vi har snakket med Trude Klevan, professor i psykisk helse- og rusarbeid ved Universitetet i Sørøst-Norge, og Anne Bolsø, pårørende og rådgiver i Spillavhengighet Norge, om hvordan spillavhengighet rammer familien og pårørende, og hva arbeidslivet kan gjøre for å støtte.

Fra moro til avhengighet

De fleste forbinder pengespill med uskyldig moro. Lotto, tipping eller et skrapelodd i ny og ne er for mange enkel underholdning i hverdagen. Men for noen utvikler spillingen seg til et alvorlig problem. Rundt 23 000 av oss lever med alvorlige spilleproblemer, og når hver av disse har fem–seks pårørende, betyr det at nærmere 138 000 barn og voksne blir direkte berørt.

– Spillavhengighet handler om å miste kontrollen. Spillingen fortsetter selv om man ser at økonomien, relasjonene og hverdagen raser sammen, forklarer Trude Klevan. Hun peker på at begrepet «problematisk spilling» ofte brukes om dem som ikke har fått diagnose, men som likevel opplever store konsekvenser.

For Anne Bolsø er ordet avhengighet det mest presise. – Hos oss føltes det som en demon som tok bolig i kroppen hans. Det var viktig å skille mellom ham som person og avhengigheten som styrte ham.

– Som en demon som tok bolig i kroppen hans.

Hele livet snudd på hodet

Da Anne var gravid med sitt andre barn, oppdaget hun at samboeren hadde spilt bort store summer penger og pådratt seg milliongjeld. Hun beskriver sjokket da de ubetalte regningene dukket opp og hvordan familien plutselig sto på kanten av å miste alt.

– Hele livet vårt ble snudd på hodet. Han forsvant i perioder, snakket om å ta sitt eget liv, og jeg satt igjen med små barn, ubetalte regninger og en partner som trengte konstant støtte. Samtidig skulle jeg være mamma, arbeidstaker og holde alt i gang, forteller hun.

Skammen var sterk. Skammen over å bli værende i forholdet, skammen over å utsette barna for utrygghet og fattigdom, og skammen over å være del av et problem få snakket om høyt.

– Det er det mest særpregede jeg ser i forskningen også, sier Trude Klevan. Pårørende til spillere opplever en enorm skam. Mange blir sittende alene fordi det er så vanskelig å snakke om det.

Konsekvenser for barn

Både Klevan og Bolsø er tydelige på at barna rammes hardt. Mange vokser opp med økonomisk usikkerhet, manglende trygghet og voksne som er preget av stress og sykdom.

– Selv etter at spillingen har stoppet, kan barna bære med seg uro i mange år.

– Jeg ser det hos mine egne, forteller Anne. – Jeg har fortsatt barn som er preget og som viser tydelig stress rundt økonomi og uforutsigbarhet. Jeg tenker at det sier noe om hvordan dette setter seg i kroppen for en hel familie.

Jobben som fristed eller utfordring

Arbeidsplassen kan være en viktig arena når livet hjemme er vanskelig. For noen pårørende er jobben et fristed, et sted hvor de kan være seg selv og få en pause fra kaoset. For andre blir belastningen så stor at det ender med sykmeldinger.

– Jeg hadde en arbeidsplass som møtte meg på en utrolig god måte. Lederen min inviterte meg inn til lunsj, ga meg tilpassede oppgaver og sørget for at jeg beholdt en fot innenfor, selv da jeg ikke klarte å jobbe fullt, forteller Anne.

Klevan understreker hvor mye dette betyr. – Arbeidsplassen kan gjøre en enorm forskjell. Å møte den ansatte med forståelse, lytte og legge til rette er ofte nok til å lette byrden.

Hva kan ledere og kollegaer gjøre?

Å være leder eller kollega til en pårørende kan være krevende, særlig fordi spillavhengighet ofte er lite kjent.

– Det viktigste er å tørre å bry seg, sier Anne. – Du trenger ikke ha alle svarene, men du kan lytte, vise omsorg og åpne for samtaler.

Trude Klevan legger til: – En kultur der det er rom for å være åpen om vanskelige perioder i livet, er gull verdt. Ingen klarer å prestere på topp hele tiden. En romslig kultur gjør det lettere å be om hjelp når livet butter.

Et behov for mer kunnskap

Spillavhengighet er fortsatt et tema mange ikke forstår fullt ut. Bolsø peker på at helsevesenet i liten grad har tilbud for pårørende, og at barn som rammes ofte blir glemt.

– Vi ser at spilleren får behandling, mens familien blir overlatt til seg selv, sier hun. – Jeg pleier å male et sånt bilde av at man tar spilleren ut av familien, og så behandler man den her borte, og så putter man den tilbake inn i familien, og så har ikke øvrige familiemedlemmer fått noe støtte og hjelp.

Klevan mener utdanningsinstitusjoner også må ta ansvar. – Spillavhengighet bør inn i utdanningene til leger, sykepleiere og sosialarbeidere. Dette er ikke et marginalt problem, men noe svært mange familier rammes av.

Styrken hos pårørende

Selv om hverdagen kan være knallhard, vil begge løfte fram ressursene pårørende faktisk har.

– Mange står i en umulig situasjon, men viser utrolig styrke og utholdenhet. Det må vi anerkjenne, sier Klevan.

– Jeg ville ikke valgt dette, legger Bolsø til, – men jeg vet at jeg står sterkere i dag. Erfaringen gjør at jeg kan møte andre i krise med en forståelse jeg ellers ikke ville hatt.

Veien videre

Spillavhengighet kommer sjelden alene. Det rammer økonomi, relasjoner, barn og helse. Derfor må løsningen også være helhetlig – i familien, i helsevesenet og på arbeidsplassen.

– Min viktigste oppfordring til arbeidsgivere er enkel: Lytt, vis omsorg og legg til rette. Den støtten kan bety forskjellen på om den ansatte klarer å stå i jobb eller ikke, avslutter Anne Bolsø.

Er du bekymret for deg selv, en kollega eller en ansatt? Hos oss i Akan kompetansesenter finner du verktøy, kurs og rådgivning. Les mer på akan.no – og husk: Er du bekymret, ta praten.

https://akan.no/materiell/