Tag: ledelse

Du som kollega eller leder kan spille en viktig rolle for noen som har det vanskelig. Hvordan du velger å snakke om livets opp- og nedturer på jobb kan bety mye her og nå, og den dagen det brenner for en av dere.  

Arbeidsplassen er en unik arena for å forebygge og oppdage psykisk uhelse og rusproblematikk. Men da må vi ha kunnskap og mot til å snakke om det, og trygge nok ledere til å ta opp det de ser. 

Du er programmert til å unngå fare 

Problemer knyttet til rusmiddelbruk, spill og psykisk uhelse er fortsatt svært stigmatisert og skambelagt å snakke om, på fritiden, men kanskje særlig på jobb. En av årsakene kan være frykt for konsekvenser. 

Og frykten slår begge veier. Den ansatte er redd for hva som vil skje med jobben, og lederen er ikke trygg på å ta en slik prat. For tanken om å ta feil, eller gjøre vondt verre hindrer oss i å ta bekymringssamtaler tidlig. 

Hjernen vår er programmert til å unngå fare. Den vil helst vekk fra smerte og heller søke glede. Da er det ikke så rart at vi utsetter, eller til og med unngår helt, å ta samtaler som vi gruer oss for. Men ubehagelige ting forsvinner ikke selv om vi later som at de ikke er der. 

Det er nettopp de samtalene vi gruer oss for å ta, de vi tror kan bli ubehagelige, vi må ta. Det er de samtalene som gir mulighet til å skape endringer. For tenk på alternativet:  

Hva signaliserer vi hvis vi ikke tar opp det vi ser av endringer hos den andre? Er ikke det et tegn på at vi ikke bryr oss om hvordan vedkommende har det? 

Arbeidsplassen som døråpner til behandling 

Å ha noen ressurspersoner på arbeidsplassen og ledere som tør å reagere på endringer hos sine medarbeidere, kan være en døråpner til hjelpeapparatet. Ledere som er trygge til å ta samtaler på et tidlig tidspunkt når de ser at noe ikke er som det skal, kan være det som skal til for at medarbeideren søker hjelp. 

Ledere skal verken definere problemet, stille diagnose eller bli terapeuter, men fortelle det de observerer, slik at den ansatte føler seg sett, og kanskje søker hjelp hos profesjonelle.  

Arbeidsplassen blir dermed en viktig støtte i behandlingsprosessen, en slags co-terapeut. 

Verneombudets blikk 

Psykisk helse og Akan-arbeid bør være en del av opplæring for verneombud og tillitsvalgte, da de har et eget blikk på helse, sikkerhet og psykososialt arbeidsmiljø.  

Det kan være lettere for ansatte å snakke med kollegaene sine enn lederen sin. Og det vil være lettere for kollegaer å hjelpe til dersom de er informert om hva arbeidsplassen kan tilby. 

For vi må aldri undervurdere effekten av å ha en jobb der vi blir anerkjent og akseptert for den vi er, og det vi gjør. Å ha en jobb betyr struktur og rutiner i hverdagen, i tillegg til mestringsopplevelse, sosialt nettverk og identitet. For noen blir frykten for å miste alt dette den største motivasjonsfaktoren for å søke hjelp og behandling. 

Arbeidsplassen er derfor en kraftfull arena for å skape endring. Det å bli sett og fulgt opp jevnlig, bidrar til forutsigbarhet og trygghet. Ikke minst kan de som ser deg hver dag fange opp eventuelle hendelser som fører til tilbakefall, og dermed avverge og hjelpe til dersom det skjer.  

Jobben er det siste som ryker 

Et trygt arbeidsmiljø med gode kollegaer er for mange mer terapeutisk enn behandling. Det gir oss ikke bare økonomisk trygghet og frihet, men identitet, mestring og sosial tilhørighet. Det er derfor vi så ofte hører at «jobben er det siste som ryker».  

Vi er med andre ord villig til å gjøre mye for å beholde jobben. Derfor holder vi også alkohol-, rus- og spilleproblemer hemmelig, i frykt for konsekvensene.  

Det er annerledes med jobben enn privatlivet. Arbeidskontrakten er formell og vi må forholde oss til regler, roller og ansvar. Bryter du kontrakten får det konsekvenser.  

Med venner og familie er det andre dimensjoner som spiller inn. Der er vi mer emosjonelt engasjert og de følelsesmessige båndene gjør at vi bærer over med mer i lengre tid. Samtidig blir tilbakemeldinger fra foreldre eller ektefeller opplevd som mas, og trusler om konsekvenser fungerer ikke på samme måte. 

De mest lojale ansatte 

Det handler om å gi mennesker muligheter. Men da må arbeidsplassen kjenne mulighetsrommet og formidle det.  

God personalhåndtering er godt forebyggende arbeid. Det gir signaler til andre om at her får man en sjanse til, som igjen fører til åpenhet i et arbeidsmiljø.  

Ansatte som får en ny sjanse og støtte via jobben sin til å komme ut av en vanskelig situasjon, blir gjerne de mest lojale arbeidstakerne du har. 

Spillavhengighet omtales ofte som en «usynlig avhengighet». Den lukter ikke, den kan skjules lenge, og konsekvensene rammer langt utover den som spiller. For hver person som utvikler en avhengighet, berøres også familie, venner og kollegaer.

Vi har snakket med Trude Klevan, professor i psykisk helse- og rusarbeid ved Universitetet i Sørøst-Norge, og Anne Bolsø, pårørende og rådgiver i Spillavhengighet Norge, om hva spillavhengighet betyr for familielivet, og hvilken rolle arbeidslivet kan spille.

Fra moro til avhengighet

De fleste forbinder pengespill med uskyldig moro. Lotto, tipping eller et skrapelodd i ny og ne er for mange enkel underholdning i hverdagen. Men for noen utvikler spillingen seg til et alvorlig problem. Rundt 23 000 av oss lever med alvorlige spilleproblemer, og når hver av disse har fem–seks pårørende, betyr det at nærmere 138 000 barn og voksne blir direkte berørt.

– Spillavhengighet handler om å miste kontrollen. Spillingen fortsetter selv om man ser at økonomien, relasjonene og hverdagen raser sammen, forklarer Trude Klevan. Hun peker på at begrepet «problematisk spilling» ofte brukes om dem som ikke har fått diagnose, men som likevel opplever store konsekvenser.

For Anne Bolsø er ordet avhengighet det mest presise. – Hos oss føltes det som en demon som tok bolig i kroppen hans. Det var viktig å skille mellom ham som person og avhengigheten som styrte ham.

– Som en demon som tok bolig i kroppen hans.

Hele livet snudd på hodet

Da Anne var gravid med sitt andre barn, oppdaget hun at samboeren hadde spilt bort store summer penger og pådratt seg milliongjeld. Hun beskriver sjokket da de ubetalte regningene dukket opp og hvordan familien plutselig sto på kanten av å miste alt.

– Hele livet vårt ble snudd på hodet. Han forsvant i perioder, snakket om å ta sitt eget liv, og jeg satt igjen med små barn, ubetalte regninger og en partner som trengte konstant støtte. Samtidig skulle jeg være mamma, arbeidstaker og holde alt i gang, forteller hun.

Skammen var sterk. Skammen over å bli værende i forholdet, skammen over å utsette barna for utrygghet og fattigdom, og skammen over å være del av et problem få snakket om høyt.

– Det er det mest særpregede jeg ser i forskningen også, sier Trude Klevan. Pårørende til spillere opplever en enorm skam. Mange blir sittende alene fordi det er så vanskelig å snakke om det.

Konsekvenser for barn

Både Klevan og Bolsø er tydelige på at barna rammes hardt. Mange vokser opp med økonomisk usikkerhet, manglende trygghet og voksne som er preget av stress og sykdom.

– Selv etter at spillingen har stoppet, kan barna bære med seg uro i mange år.

– Jeg ser det hos mine egne, forteller Anne. – Jeg har fortsatt barn som er preget og som viser tydelig stress rundt økonomi og uforutsigbarhet. Jeg tenker at det sier noe om hvordan dette setter seg i kroppen for en hel familie.

Jobben som fristed eller utfordring

Arbeidsplassen kan være en viktig arena når livet hjemme er vanskelig. For noen pårørende er jobben et fristed, et sted hvor de kan være seg selv og få en pause fra kaoset. For andre blir belastningen så stor at det ender med sykmeldinger.

– Jeg hadde en arbeidsplass som møtte meg på en utrolig god måte. Lederen min inviterte meg inn til lunsj, ga meg tilpassede oppgaver og sørget for at jeg beholdt en fot innenfor, selv da jeg ikke klarte å jobbe fullt, forteller Anne.

Klevan understreker hvor mye dette betyr. – Arbeidsplassen kan gjøre en enorm forskjell. Å møte den ansatte med forståelse, lytte og legge til rette er ofte nok til å lette byrden.

Hva kan ledere og kollegaer gjøre?

Å være leder eller kollega til en pårørende kan være krevende, særlig fordi spillavhengighet ofte er lite kjent.

– Det viktigste er å tørre å bry seg, sier Anne. – Du trenger ikke ha alle svarene, men du kan lytte, vise omsorg og åpne for samtaler.

Trude Klevan legger til: – En kultur der det er rom for å være åpen om vanskelige perioder i livet, er gull verdt. Ingen klarer å prestere på topp hele tiden. En romslig kultur gjør det lettere å be om hjelp når livet butter.

Et behov for mer kunnskap

Spillavhengighet er fortsatt et tema mange ikke forstår fullt ut. Bolsø peker på at helsevesenet i liten grad har tilbud for pårørende, og at barn som rammes ofte blir glemt.

– Vi ser at spilleren får behandling, mens familien blir overlatt til seg selv, sier hun. – Jeg pleier å male et sånt bilde av at man tar spilleren ut av familien, og så behandler man den her borte, og så putter man den tilbake inn i familien, og så har ikke øvrige familiemedlemmer fått noe støtte og hjelp.

Klevan mener utdanningsinstitusjoner også må ta ansvar. – Spillavhengighet bør inn i utdanningene til leger, sykepleiere og sosialarbeidere. Dette er ikke et marginalt problem, men noe svært mange familier rammes av.

Styrken hos pårørende

Selv om hverdagen kan være knallhard, vil begge løfte fram ressursene pårørende faktisk har.

– Mange står i en umulig situasjon, men viser utrolig styrke og utholdenhet. Det må vi anerkjenne, sier Klevan.

– Jeg ville ikke valgt dette, legger Bolsø til, – men jeg vet at jeg står sterkere i dag. Erfaringen gjør at jeg kan møte andre i krise med en forståelse jeg ellers ikke ville hatt.

Veien videre

Spillavhengighet kommer sjelden alene. Det rammer økonomi, relasjoner, barn og helse. Derfor må løsningen også være helhetlig – i familien, i helsevesenet og på arbeidsplassen.

– Min viktigste oppfordring til arbeidsgivere er enkel: Lytt, vis omsorg og legg til rette. Den støtten kan bety forskjellen på om den ansatte klarer å stå i jobb eller ikke, avslutter Anne Bolsø.

Er du bekymret for deg selv, en kollega eller en ansatt? Hos oss i Akan kompetansesenter finner du verktøy, kurs og rådgivning. Les mer på akan.no – og husk: Er du bekymret, ta praten.

Generasjon z må lære av generasjon x. Generasjon x må lære å være gode forbilder for generasjon y.

Det var noe av det som ble sagt under panelsamtalen mellom tre av gjestene på scenen under Akan-dagen 2024:

• Mathias Gundersen fra Halden Pharma,
• Stein D. Wesenberg fra Tri Consulting og
• Gunn Elisabeth Guldal fra NTE.

Samtalen handlet om generasjoner i arbeidslivet og hvordan vi kan samarbeide med hverandre.

Panelsamtalen ble tatt opp og ligger nå ute som podkast:

Alle ønsker gode relasjoner

Det er mye snakk om generasjon z i mediebildet. De unge kalles både late, kravstore og uinteresserte. Men stemmer det?

– Alle er ulike og det finnes ytterpunkter i alle grupper, understreker Mathias Gundersen, som selv regnes for generasjon z å være. Han er 25 år, men har allerede rukket å bli leder.

Ifølge Gunn Elisabeth Guldal tenker yngre generasjoner nokså likt som eldre generasjoner: alle ønsker et godt arbeidsmiljø, alle ønsker gode relasjoner, å bli sett av sjefen og alle ønsker tilbakemeldinger.

Noe av det som kanskje skiller generasjonene er generasjon z sitt ønske om balanse mellom arbeid og fritid.

– Voksen-generasjonen jobber for mye og blir sykemeldt, mens den yngre generasjonen ønsker en balanse mellom jobb og fritid. Det har den eldre generasjonen masse å lære av.

Ydmykhet er viktig

Ydmykhet var et stikkord som gikk igjen i samtalen. Om begge generasjoner viser ydmykhet og nysgjerrighet, vil det kunne gi grobunn for et godt samspill.

De unge bør komme inn og stille spørsmål; ikke godta etablerte sannheter uten videre, men ta med seg sitt syn inn. Samtidig er det et poeng å lære av de med lengre fartstid i arbeidslivet. Er vi villige til å lære av hverandre, kan vi komme langt.

– De eldre bør sette seg ned og se poden spille Fortnite eller World of Warcraft, uttalte Stein D. Wesenberg. Først når vi forstår hverandre, kan vi samarbeide godt.

Arbeidslivets spilleregler

Unge som skal ut i arbeidslivet skal ikke bare bygge CV og skaffe arbeidserfaring. De skal også lære seg arbeidslivets spilleregler.

Guldal understrekte viktigheten av dette. I hennes bedrift er det mange lærlinger som har sin aller første jobb. De må lære seg å stå opp om morgenen, pakke matpakka selv og ikke minst – forstå at åtte timer på arbeid er ganske mye. Og det kan være overveldende i starten.

Hun mente også at det var viktig at unge skaffer seg sommerjobb og/eller deltidsjobb tidlig. Det hjelper ikke å ha master, hvis man aldri har hatt en ordentlig jobb.

Wesenberg viste til arbeidslivet utenfor Europa. Sammenligner vi med Asia jobber nordmenn i snitt lite. Her i Norge diskuterer vi 6-timers dager, mens det andre steder i verden er vanlig med 12 timers arbeidsdag.

Han stiller seg selv spørsmålet: – Er vi for snille med den yngre generasjonen?

Mangel på kjærlighet

Guldal ga noen velmente tips til ungdommene som skal ut i arbeidslivet:

• Vis interesse for kollegene dine.
• Vi interesse for faget.

Og til arbeidslivet pekte hun på viktigheten av omsorg. Arbeidsplasser som tar imot de yngste arbeidstakerne får også en slags omsorgsrolle de må ta på alvor.

– Omsorg er viktig. Jeg tror det er mange som har fått for lite kjærlighet. Og den omsorgen tror jeg det er viktig at vi som jobber med lederutvikling trener på å gi.

Hva er generasjon x, y og z?

• Generasjon X er de som er født mellom 1965 og 1980.
• Generasjon Y (millennials) er født mellom 1981 og 1996. 
• Generasjon Z er født mellom 1997 og 2010.
• Generasjon Alpha er født etter 2010.

Lytt til episoden under eller der du ellers lytter til podkaster:

Tenk deg en arbeidsplass der folk ikke bare møter opp, men faktisk trives, presterer og tør å være ærlige. Hvordan være en medmenneskelig, men handlekraftig leder? Hva skal egentlig til for å skape et trygt og åpent miljø, og hvilken rolle spiller lederen? 

I denne episoden av «Ta Praten» får du møte Elisabeth Ege, direktør ved Akan kompetansesenter, som deler sitt kloke og menneskelige syn på lederskap – og ikke minst, hvorfor medmenneskelighet er en viktig lederkompetanse. 

Solid erfaring

Elisabeth Ege har vært leder i 24 år. 12 av dem i Akan. Hun har i løpet av årene opparbeidet seg innsikter som både inspirerer og utfordrer. Hun snakker om hvordan man som leder bør være tett på medarbeiderne sine, uten å late som dere er bestevenner.  

Du får høre hvorfor det å tørre å spørre, tørre å lytte, og tørre å handle er noe av det viktigste du kan gjøre i møte med ansatte som sliter. Enten det gjelder rusmiddelbruk, psykisk helse eller andre utfordringer. 

– Det handler ikke om å være bestekompis, men å bli kjent nok til å fange opp når noe er galt.

Det sa Elisabeth, og poengterte at det er viktig å bli kjent for å kunne tilpasse ledelsen til den enkelte.

Hun snakker også om noe som ofte nevnes i arbeidslivet, men kanskje litt sjeldnere virkelig praktiseres: psykologisk trygghet. Hvordan bygger man det i praksis? Hvorfor er det avgjørende for å skape en god kultur? Hvordan kan du som leder legge til rette for mer åpenhet, tillit og mot? 

– Gevinsten ligger i åpenheten.

I episoden får du også høre Elisabeths tanker om hvorfor færre unge nå enn tidligere sier at de ønsker å bli ledere. Vi snakker også om hvorfor det er så få kvinnelige toppledere. 

Bli inspirert

Lytt til episoden for å få med deg de praktiske rådene, erfaringene og tankene fra en leder som vet hva hun snakker om. Dette er episoden du bør høre hvis du ønsker å utvikle deg som leder – eller bare vil forstå mer om hva som skal til for å skape en jobb der folk faktisk har det bra. 

Det er menneskene som er den viktigste ressursen, det er det nesten uansett hvilken bransje eller type virksomhet du er i dag.   

Du finner episoden under, på Spotify, eller der du ellers lytter til podkaster.

Til sommeren har direktør Elisabeth Ege sin siste arbeidsdag hos Akan. Da blir hun pensjonist etter 13 innholdsrike år som direktør for kompetansesenteret. Jakten på hennes etterfølger har startet.

Det er hodejeger Gro Møllerstad, Møllerstad rekruttering AS, som bistår styret i Akan med denne viktige rekrutteringen.  

–Dette er en stilling der man virkelig har muligheten til å påvirke og får lede et svært kompetent team som jobber med en viktig tematikk i arbeidslivet, sier Gro Møllerstad.

13 år med godt samarbeid 

–Det har vært fantastiske år på grunn av menneskene som jobber her, det viktige samfunnsoppdraget, bredden i oppgaver, samarbeidet med eierne, øvrige hovedorganisasjoner og ulike aktører innenfor fagfeltet, forteller Elisabeth.

Og det er nettopp samarbeidet tillitsvalgt og seniorrådgiver Jarle Wangen berømmer direktøren for.

– Åpenhet, rolleforståelse og samarbeid er viktige verdier som vi ønsker å bygge videre på.

Jarle

Fram til midten av mai fortsetter Elisabeth i direktørstillingen med samme kraft som før.

–Ja, ikke avskriv meg enda, sier hun med sin velkjente energi og engasjement. Og selv om jeg nå blir pensjonist, så fortsetter jeg i styreverv og med frivillig arbeid. Jeg gleder meg til å få mer tid til å være med mine barnebarn og dyrke fritidsinteresser, avslutter Elisabeth. 

Vil du vite mer? Kanskje du eller noen du kjenner er aktuell for stillingen? Ta en titt på møllerstad.no.