Ditt problem er vårt problem

«Hvis noen ruser seg eller spiller seg ut av jobben så har vi åpenbart sviktet.»

Uttalelsen er ikke enestående. Den kommer fra felten, fra arbeidslivet. Avsenderne legger til at hvis noen har rukket å utvikle et så stort problem at de trenger en individuell Akan-avtale, så har de reagert for sent.

De vil i stedet konsekvent ha tidlige samtaler og ta tak i det som ennå ikke har rukket å utvikle seg til et stort problem. Uten selvsagt å frata den det gjelder ansvar eller å si at en individuell Akan-avtale også kan være forebyggende og i noen tilfeller helt nødvendig.

En inkluderende holdning

En virksomhet som med en inkluderende holdning ser på mitt problem som sitt problem, forebygger trolig langt mer enn den er i stand til å fatte. Og parallellen til samfunn er åpenbar, ikke minst når det gjelder å forebygge distansering og mangel på empati; når folk blir godt kjent med hverandre oppstår først og fremst positive bånd.

Det er alltid mer som forener enn som skiller oss mennesker – har en ikke oppdaget det, har en ikke gått godt nok inn for å bli kjent. Hvilken nabos problemer bryr vi oss konstruktivt om, hvilken ikke? Hvilke grunnleggende forutsetninger må være til stede for at vi konstruktivt skal bry oss? Hvordan vil vi ha det? Hvordan vil jeg ha det den dagen jeg eller noen av mine nærmeste rammes?

Det vi gjør mot andre gjør vi også mot hos selv

Et rus- eller avhengighetsproblem er alltid kun et symptom. På hva? Det vi kan være sikre på, er at det i alles liv finnes både beskyttelsesfaktorer og risiko- og sårbarhetsfaktorer. En virksomhet med en aktiv inkluderende holdning overfor sine ansatte – og ideelt sett også samfunnet generelt – kan være helt sikker på å utgjøre en beskyttelsesfaktor hos samtlige.

Og ikke minst hos seg selv; det vi gjør mot andre gjør vi i minst like stor grad mot oss selv. Og la oss nå en gang for alle slutte å se rus- og avhengighetsproblemer som noe isolert; det handler om helse, fysisk som psykisk, og om det å ha det bra. Bra nok. Akan må være en selvsagt del av det helhetlige inkluderende arbeidslivet.

‘Hvor tett et samfunn?’ er tittelen på en av samfunnsforsker Nils Christies glitrende velskrevne og viktige bøker.
Ja, hvor tett vil vi leve og ha det – også på jobben? Noe overforenklet er svaret i boken ‘passe tett’, eller ‘tett nok’. Så kanskje er det best at vi har lov til å ha en dårlig dag, eller tre eller fem, før vi vekker så altfor mye bekymring.

Men ikke femti eller fem hundre, og slett ikke fem tusen. Det er jo nettopp det at det går så altfor lang tid før noen reagerer som fortsatt er den store utfordringen i arbeidslivet. Derfor; reagér! Om ikke annet for sent så tidlig som mulig.