“Jo, takk for at du spør, jeg har det helt jævlig”

Hvorfor er det så vanskelig å svare ærlig på et så hverdagslig og åpent spørsmål som “hvordan går det?” Er du som meg, så svarer du «det går bra», selv om alt er ganske dritt.

Det hadde tatt seg ut! I forbifarten på Rema i ettermiddagsrushet, på ekspressbussen på morgenen eller på vei inn i et møte med kunden – å svare «helt jævlig» på verdens oftest stilte spørsmål.

For hvordan har det seg at en venninnes skilsmisse, en sønns drop-out fra skolen, en kollegas alkoholproblem eller en venns sosiale angst kommer som en overraskelse på oss? Er det fordi vi ikke ser, ikke bryr oss og gi blanke i hvordan de rundt oss har det? Jeg tror ikke det. Antagelig har vi spurt hvordan kollegaen eller venninnen har det. Opptil flere ganger til og med. Og svaret har vært «bra». Så hvordan kan vi vite, når selv om vi spør, får til svar at det går bra? Vi er ikke synske heller!

Nyheten slo ned som lyn fra klar himmel

Selv har jeg overrasket familie, venner og kolleger med både panikkanfall, skilsmisse og fysiske skavanker etter langvarig stress. Nyheten slo ned som lyn fra klar himmel på dem selv om vi har sett hverandre daglig. Selv i de næreste relasjonene kan store livskriser, rusproblematikk, sammenbrudd og depresjoner gå under radaren. Jeg kan ikke skylde på dårlig arbeidsmiljø, eller fraværende familie og venner. Tvert i mot! De er godt trent i å gjennomføre samtaler mange gruer seg for å ta. De er til og med reelt opptatt av mellommenneskelige relasjoner, og de er glade i meg.

Men jeg trumfer. For jeg er enda bedre til å skjule hvordan jeg har det. Jeg har gullmedalje, pokaler og diplomer i det. Og jeg er ikke alene. For du har antagelig topp-plasseringer sjæl.

Jeg har både løyet og pyntet på sannheten noen ganger

30 til 50 prosent av nordmenn vil oppleve psykiske plager i løpet av livet, i følge WHO. Det betyr at annenhver gang du spør «hvordan går det» skulle svaret vært «ikke så bra». Det er noe å tenke på.

Jeg skal ikke svare for alle andre, bare meg selv. Og jeg vet at jeg har både løyet og pyntet på sannheten noen ganger. Hvorfor? For å slippe å kjenne på det vonde, for å holde på fasaden og for å unngå å legge mine problemer over på den andre. Vi er rett og slett verdensmestere i å skjule hvordan vi har det.  For meg har det aldri handlet om å bevisst holde de rundt meg for narr, for å lure dem eller unngå å slippe dem innpå meg. Men følelser er så innmari krevende å kjenne på! Det er slitsomt, sårbart og skremmende å blottlegge seg helt. Når følelser blir sagt høyt blir de ekte og vi må forholde oss til dem på en annen måte, enn når de gjemmer seg som en klump i halsen, en stein i magen eller en klo rundt brystet.

Åpenhet ble ubehagelig

Hva spør vi egentlig om når vi spør; «hvordan det går?» Og hvor mye åpenhet og ærlige svar tåler vi i forbifarten på bussen eller butikken? Er det bare en høflig frase, en ice-breaker eller small-talk?

En gang svarte jeg som sant var at jeg hadde det skikkelig kjipt. Reaksjonen til hun som spurte meg fortalte meg at hun ble tydelig ubekvem, og jeg fikk dårlig samvittighet og visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg kunne i hvert fall ikke fortelle sannheten, tenkte jeg, så jeg tok i bruk det eldste og enkleste trikset i boka. Jeg tøyset det bort.

«He-he, neida, det går fint altså. He-he.  Bare litt mye å gjøre for tiden. He-he. Men det er jo tross alt bra. He-he. Hva med deg?»

Lettelsen var til å ta og føle på hos oss begge. Hun pustet lettet ut, og svarte «det går bra». Jeg snudde meg bort skamfull, men fornøyd over at jeg hadde hjulpet henne ut av den ubehagelige situasjonen jeg hadde satt henne i med åpenheten min.

Verdensdagen for psykisk helse ble nylig markert, og tema for årets markering er «følg opp». Jeg er så enig – vi må følge opp ved å spørre på andre måter enn det generelle «hvordan går det». Spørsmålet er så åpent at det gir haugevis av fluktmuligheter. Det handler både om timing, situasjonen og relasjonen. Neste gang jeg spør, mener jeg det på alvor, og jeg lover å ta deg på alvor. Og jeg skal ta ansvar for å svare ærlig neste gang du spør.

Det burde vært verdensdagen for psykisk helse hver eneste dag. Hvis vi vil kan vi få det til. Følg opp.