Nå nærmer dagen seg. Dagen mange har ventet på, med ulike følelser.

Jeg unner alle den lykkerusen mange opplever nå som samfunnet gjenåpnes. Selv ble jeg sliten etter tre dager!

Tiden med pandemi har berørt oss alle, men rammet ulikt. Vi har stått i stormen lenge, vinden har løyet, og vi er i lunere farvann. Ferden går videre mot gjenåpning. Er du klar med vind i seilet?

For det lysner i horisonten, og dagen nærmer seg. Dagen mange har ventet på, med ulike følelser. Vi skal tilbake til jobben. Møte kollegaer vi ikke har sett på lenge. Bli kjent med nyansatte. Delta på fysiske møter. Ha kaffepauser, jobbfester, og alt det sosiale vi har savnet så lenge.

Gjenåpning er ikke bare-bare

Vi skal ut av den etter hvert så vante tilværelsen, og inn i den nye «normalen». Forventningene er høye, og jeg unner alle den lykkerusen mange opplever nå som samfunnet gjenåpnes. Selv ble jeg sliten etter tre dager! Tiden med omstrukturering og endring har tatt et kraftig grep i kropp og sjel. Selv om jeg under tiden har hatt jobben min i en digital tilværelse, trygt hjemme, merker jeg etterdønninger og seilet blafrer. Hva da med andre?

Da pandemien traff, var vi raske til å snu oss rundt, brette opp ermene og innarbeide nye rutiner. Både de som sto i frontlinjen, vi som erstattet heve-senke-pulten med et strykebrett på hjemmekontoret, og de som plutselig sto uten jobb. Den uforberedte krisen og raske omveltningen, økte adrenalinet og ga mange av oss uante krefter. Hos andre trigget den vonde følelser og mindre gode mestringsstrategier.

Behov for en pust i bakken

Etter så lang tid med storm i kastene, tar det litt tid å komme tilbake for fulle seil igjen merker jeg. For her står jeg igjen midt i endringer av rutiner jeg møysommelig har bygget opp i løpet av halvannet år. Samtidig med en forventning om at jobben skal gjøres som «før», kombinert med det nye jeg har lært underveis.

Så hvor er de kreftene jeg hadde da vi sto midt i stormen? Selv et lite vindkast i stille farvann kjennes tungt.

Postpandemi er et begrep vi blir kjent med nå, og for meg handler det om tid til å samle seg. Ta en pust i bakken, bearbeide og planlegge kursen videre. Det er nok flere enn meg som har behov for det.

Ta lærdom av toppidrettsutøvere

Vi har stått så lenge i full beredskap at kropp og sjel må få tid til å fordøye alt. Restituere før vi seiler videre. Topptrente idrettsutøvere har lært seg kunsten. De vet hva som skjer om de ikke tar seg tid til restitusjon etter harde treningsøkter. Full kollaps, og dårlig prestasjon.

Så nå er det tid for restitusjon før de gode prestasjonene viser seg på jobb. Og noen trenger mer tid enn andre. Noen trenger hjelp om belastningen har vært ekstra høy. Det er tid for å kjenne etter. Dele erfaringer og ta med videre det vi trenger av arbeidsmetoder og kreative løsninger som gjorde at skuta bar gjennom stormen. Forkaste det som ikke var greit.

Så om lykkerusen over å komme tilbake til jobb ble kortvarig og seilet blafrer, ta det med ro – det er helt normalt. Selv pc-en brukte lang tid på resetting etter ett og et halvt år.