Alkiser og narkiser som kjører antabussen | Akan.no

Alkiser og narkiser som kjører antabussen

Publisert: 09.12.2019

Behandling eller ikke behandling er mange menneskers dilemma når de endelig har innrømmet et rusproblem. Jeg kan aldri si til noen hva som blir best for dem, men les meg rett: jeg har aldri angret et sekund på de månedene jeg tilbrakte på en gård i Vestfold og deler gjerne betroelser fra behandling for de som ønsker å vite mer.

 

Investeringen

Det finnes mange ulike behandlingsteder som kjører ulike behandlingsmetoder. Bloggen blir for lang skulle jeg ramse opp alle, men alle tilbyr en «time out» med en unik mulighet for å få livet ditt tilbake i trygge omgivelser. Ikke minst er man sammen med mennesker som alle har samme ønske om et rusfritt liv og samholdet kan være ganske så magisk. Tenk deg selv i den vanskeligste tiden i livet ditt – om du bare kunne fått dratt av gårde og bare jobbet med deg selv en periode? Får man et liv verdt å leve er dette en investering.

 

28 dager

Det eneste jeg visste om en «rehab», før jeg havnet der selv, var egentlig bare filmen «28 dager» med Sandra Bullock. Filmen stemte ganske godt overens med hva som møtte meg, så her er det ingen overdrevet Hollywood film. Akkurat som Sandra, strittet jeg imot behandlingen i starten og skjønte selv ikke alvoret i det hele tatt. En dag jeg stod i gangen og fortalte alle som ville høre om hvilket drittsted vi var på, kom terapeuten bort til meg og sa » men Nina, det er jo ikke noe stress – bussen utenfor går om 20 min. Du kan være i Oslo om ca. en time. Snakkes!» Han gikk og jeg stod igjen som den 33-åringen i trassalder jeg var – og ventet på at noen skulle overtale meg til å bli. Ingen overtalte meg, dette var nå opp til meg. Jeg valgte å bli.

 

I en kjeller på en gård

Jeg ga meg, for jeg visste innerst inne at dette var siste muligheten for å få et liv igjen. Jeg kastet meg helhjertet inn i den intense terapien med mine likesinnede, og terapeuten jeg hadde kalt en drittkjærring ble, og er den dag i dag, mitt forbilde. Hun var selv tidligere rusavhengig og stilte alle kravene ingen tidligere hadde gjort. I en kjeller der på gården, sittende i ring med de andre, skjedde forandringen jeg så inderlig trengte.

 

Samholdet

Mye av klisjeene stemte: vi røyket, drakk kaffe og fortalte røverhistorier. Vi hadde en buss vi kjørte rundt i, som barn på skoletur, og bussen ble raskt omdøpt til antabussen. Etter tøffe fellesterapier valgte vi å leke på ettermiddagene. Når vi delte oss inn i lag for å spille fotball gjorde vi det enkelt så ingen skulle vi valgt sist: alkiser mot narkiser. Det var en gjeng med mennesker som ellers aldri ville kommet så tett på hverandre. Jeg blir fortsatt varm i hjertet når jeg tenker på alle jeg var i behandling sammen med, noen har jeg kontakt med i dag, noen ikke – og dessverre er det flere som ikke er blant oss lenger.

 

Grunnmuren

Tiden gikk rasende fort og verden var seg lik da jeg endelig stod på trappen til leiligheten min to måneder senere. Men jeg var ikke den samme og jeg visste dette var starten på noe helt nytt. Jeg var redd, usikker og nervøs om jeg skulle klare dette. Første steget var tilbake på jobb, og en Akan-avtale som gjorde hverdagen etter behandling litt tryggere. Behandlingen bygget en grunnmur og Akan-avtalen hjalp meg til å bygge videre på tilfriskningen min. Jeg er så takknemlig for begge.

Så skal du velge behandling eller ikke kan ikke jeg si, men det har fungert for veldig mange. Bli borte en periode fra hverdagen er i det store og det hele ikke lang tid når vi snakker om et nytt liv. Men det er ditt liv ❤

Stor klem fra «Sandra»

 

 

 


Skrevet av: Nina Ellioth Kvamsdahl