Berlinerboller fylt med eggelikør og drømmen om Lofoten

Her møtte jeg min overmann, hvis man kan kalle en kake for overmann?  

Jeg er, dessverre for meg, ganske glad i gode ting. Derfor var det med en nysgjerrig forventing jeg gjøv løs på denne berlinerbollen fylt med eggelikør. Det stoppet greit etter noen få biter. Klokken var ca. 00.30 i det nye året. Jeg var på nyttårsfeiring i Tyskland. Dere vet dette rare store landet sør for Danmark. 

Det var en fin gjeng med venner og venners venner som var samlet, samt et par eksotiske vesener i fra det høye nord. Det var veldig hyggelige folk, som var sosiale og pratsomme. Det gikk på tysk, norsk, engelsk, fingerspråk og språk ingen hadde hørt før (rare lyder).  

Lofoten og Vinmonopolet

Når jeg er sammen med tyskere opplever jeg ofte en genuin nysgjerrighet på Norge og oss nordmenn. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt tyskere fortelle meg at de har en drøm om å komme til Lofoten.  

De har en forventning til at det er det vakreste sted på jord, (faktisk ikke langt i fra sannheten). Men det var en lang ekspedisjon som måtte nøye planlegges, og det var best og vente til man ble pensjonist, fikk jeg vite.  

-Men du? Er det sant at dere har Vinmonopol? Hvorfor det?  

Hva jobber du med?

-Jo, fordi folkehelse, kontroll osv, men fin butikk, sa jeg.  

-Ja, betyr det at nordmenn må behandles som barn, dere kan ikke ta eget ansvar?   

-Ææ nei ,(kremt), altså, sa jeg.  

Så kom selvfølgelig det uunngåelige spørsmålet fra mine svært hyggelige samtalepartnere.  

En liten smash egentlig, siden jeg ikke var i humør til å holde en lang forsvarstale for vinmonopolet (sine svært fine butikker).   

-Hva er det du jobber med?  

Jeg er stolt av jobben min, men akkurat her og nå kjente jeg at jeg trakk pusten.  

-Nå skal du høre, sa jeg på mitt nye «tyskengelskrarelyder»-språk. 

-Hvis du er bekymret for en ansatt som kanskje drikker for mye, og du ikke vet hva du skal gjøre, så kan du ringe til meg (oss). 

Det ble litt stille og jeg tenkte; åh nei nå kommer det mer om at vi nordmenn må tas vare på.  

Jaggu gitt var svaret: that is marvelous, eine wunderbare idee!  

Jeg kjente jeg ble litt rettere i ryggen. 

Nå ble det virkelig sus i samtalen og flere kastet seg inn. Plutselig var ikke tema alt det rare vi nordmenn fant på, men hvorfor i alle dager ikke flere i Tyskland holdt på med dette? Det var jo et kjempebehov.  

Så viser det seg at min samtalepartner er avdelingsleder. Og hun hadde trengt noen å ringe til både titt og ofte, hørtes det ut som.   

Alle nikket ivrig, det måtte da være noen som jobbet med dette? Vet du om noen? 

-Kanskje, sa jeg og kjente plutselig at vi raskt ble plassert i boksen genial og ikke (litt) gale, likevel. 

Litt gale i Norge

Men kanskje vi er litt gale i Norge likevel?  

Vi er litt gale på den måten at det kanskje ligger et ønske om å hjelpe, i oss. Vi er jo stadig vekk ute i verden og tilbyr hjelp og fredsmeklinger. Jeg kjenner jeg liker denne galskapen. Jeg er stolt av å representere et arbeidsliv og kanskje et folk, hvor mange setter hjelp og omsorg for hverandre som en viktig verdi. Vi skal selvfølgelig ikke sitte på vår høye hest, men heller snakke om noen tradisjoner og verdier det absolutt er verdt å ivareta.  

Nye perspektiver og nysgjerrighet

Det var en veldig fin nyttårsfeiring, som gav meg noen nye perspektiver. Det er morsomt når vennligsinnede folk stiller noen gode spørsmål. Noen som ser oss i fra distanse. Jeg er jo selvfølgelig glad i den norske modellen og forsvarer vinmonopolet, men det er ikke det viktige her. Det viktigste er den positive nysgjerrigheten.  

Det er klart vi kan lære av hverandre. 

I Tyskland spiser man altså fylte berlinerboller rett etter midnatt på nyttårsaften. En viktig tradisjon fikk jeg vite. Min vert så at den jeg fikk, som var fylt med eggelikør, var litt i meste laget.  Han kom med en ny som var fylt opp med en type champagnekrem.  

Kommentarer overflødig.