Besteforeldres plass i et barnebarns hjerte

Publisert: 31.03.2019

Det er lenge siden mine besteforeldre døde, men jeg husker dem godt alle fire. Fire forskjellige voksne, sett med mine barneøyne og etter hvert mitt ungdoms blikk. Å være besteforeldre er en hedersbetegnelse som må fortjenes, tenker jeg i dag. For det er ikke en selvfølge å få en plass i et barnebarns hjerte.

 

Hvorfor tenker jeg på dette nå?  

Det er nok fordi eldstemann av våre barn skal gifte seg til sommeren, og jeg befinner meg i den eldre generasjonen. Kombinert med det jeg jobber med, en statistikk som viser at alkoholforbruket øker blant eldre og kvinner, og mine egne erfaringer med rusproblematikk selv – som barnebarn.

Selv om kvinner drikker mer enn før, drikker vi fortsatt mindre enn menn. Heldigvis kan man vel si, for kvinnekroppen tåler mindre, hvis vi skal tenke på helsen. Uansett, selv om vi har et relativt fordomsfritt syn på at kvinner drikker alkohol i samfunnet vårt i dag, så har vi fortsatt et ganske fordomsfylt syn på mennesker med alkoholproblemer. Spesielt følger skammen om du er kvinne, mor eller bestemor.

 

Hvordan kan vi snakke om alkoholbruk og alkoholproblemer uten at skam står i veien?

Uansett hvordan vi snur og vender på det, er det ugreit å være barn eller barnebarn sammen med foreldre eller besteforeldre som drikker, endrer adferd og skaper utrygghet. Det er min erfaring. At voksne kan snakke sammen og sette grenser når alkoholproblemer oppleves, er viktig. Som barn merket jeg alltid en egen stemning sammen med den ene av mine besteforeldre, og uten at jeg visste hva det handlet om, var jeg utrygg. Selv sammen med trygge foreldre, som hadde det jeg opplevde som et helt uproblematisk alkoholbruk.

Bestemors adferd preget familien, og satte sine spor i flere barnesinn. Misbruket skygget for den hun kanskje ønsket å fremstå som. Ikke vet jeg, men plass i hjertet mitt fikk hun ikke. Ikke fordi hun drakk alkohol, men fordi hennes adferd gikk utover de jeg var glad i, og jeg ble lei meg og redd. Mine foreldres åpenhet og samtaler med oss barna underveis, ga grunnlag for bedre å forstå etter hvert som jeg ble eldre. Deres beskyttelse ga en nødvendig trygghet. Bestemor derimot ønsket aldri å snakke om det. Jeg vet hun fikk anledning mer enn en gang. Mulig stolthet og skam sto i veien for samtaler og hjelp? Ikke minst var terskelen til behandling og hjelp høy den gang tenker jeg. Hun var kvinne av sin tid, mor og bestemor.

Mine andre besteforeldre tok seg en pjolter som det het den gang, uten at jeg kan huske at det føltes utrygt. Min farmor som var en kvinne litt forut for sin tid, tok med seg barnebarna på kino og restaurant og var morsom og trygg å være sammen med. Selv med et glass vin når det passet seg.

 

Å være bevisst og tørre å sette grenser

Å snakke om alkoholproblemer var vanskelig før, og det er fortsatt vanskelig. Jeg setter min lit til den yngre generasjonen nå som bidrar godt til å snakke åpent om vanskelige ting. Og til at terskelen for å få hjelp også senkes.

Barn og selv barnebarn berøres i en eller annen grad av vår alkoholbruk, og vi må alle våge å si fra når bruken går ut over noen eller noe. Når bruken får følelsesmessige konsekvenser. Da trenger barn trygge voksne som kan sette grenser. Barn kjenner på stemning og utrygghet, uten å forstå eller ha et språk for hva det handler om. Jeg var heldig å ha trygge voksne rundt meg, og en mor som brøt en konfliktfylt relasjon til sin mor. Jeg bærer med meg min historie. Et rusproblem som satte sine spor også hos oss barnebarn.

I jobben min prøver jeg å skape bevissthet om rusmiddelbruk uten å moralisere, og jeg er et menneske som trår feil og snubler. Om jeg får barnebarn en gang, håper jeg med den innfallsvinkelen å få plass i deres hjerter.

 

 


Skrevet av: Ine Weum

Ine Weum er seniorrådgiver ved Akan kompetansesenter. Hun er utdannet sykepleier med videreutdanning innen bedriftshelse, rus, spill og avhengighetsproblematikk.