Bevis på tilståelser og tilgivelse

Mistenkes en ansatt for å ha et rusproblem er det lett å gå inn i rollen som etterforsker for å sikre seg bevis før man tar den nødvendige samtalen. Dette er en helt normal reaksjon – samtalen er ikke lett og harde fakta gjør den litt lettere. Problemet derimot er at jakten på bevis kan overskygge det samtalen faktisk skal handle om: omsorg. Så er vi hobbypsykologer eller privatdetektiver?

Klemmen stoppet alt forsvar

Jeg var så dårlig da jeg fikk min nødvendige samtale at jeg ikke kan huske om bevis ble lest opp eller ikke. Jeg husker mest bare klemmen jeg fikk av min leder. Den klemmen stoppet alt forsvar, benektelse eller sinne over å bli avslørt. Spillet var over og med det kom en frihet jeg unner alle som sliter. Jeg vet ikke hvordan min samtale ville blitt uten den omsorgen. Veldig mange som sliter med rus har det ikke bra, i det hele tatt! Skjule hvor jævlig livet er blir en rutine og det kan være en vanskelig mur å bryte seg gjennom. En bulldoser gir raskt resultater, men å bryte ned muren litt mer forsiktig kan gjøre det mye lettere på sikt.

Skam

Jeg tar ofte del i rollespill for Akan når de holder kurs. Jeg spiller, ikke så tilfeldig, den ansatte med et rusproblem og deltagere er leder eller kollega som skal konfrontere meg etter en fuktig firmafest. Dette rollespillet er perfekt for å trene seg på en slik samtale, men det er fortsatt ikke lett i det hele tatt (og jeg spiller gjerne en ansatt i fullt forsvar). Jeg opplever som tidligere nevnt: alle bevis blir lagt frem. Hva jeg gjorde, hvor mye jeg drakk, hvor pinlig det var for mine kolleger osv. Bevismaterialet kommer på løpende bånd for å sikre seg at man har rett. Jeg kan kjenne på skammen jeg hadde for mange år siden når jeg skal være skuespiller på disse kursene. Skam som ofte gjør at man prøver nekte og blir sint, sur, lei seg og kjemper for å holde tårer tilbake med å spille tøff. Sjelden spør den andre hvordan det egentlig går med meg. Et enkelt spørsmål som kan avsløre så mye mer enn en gjennomgang av en kveld man kanskje ikke en gang husker.

Spør om jeg har det bra

Når jeg ruset meg var det å måtte stå for noe jeg hadde gjort i ruset tilstand en bunnløs skam. Jeg kunne berolige meg selv med at det ikke var så ille, men ofte var det faktisk veldig ille. Jeg visste aldri hva jeg skulle si når fakta om min oppførsel kom på bordet. Min oppførsel gikk utover andre uten at dette var meningen. Jeg ga dem rom til å få sagt det som de trengte si, samtidig som jeg ville skrike ut «beklager!» Jeg vet ikke hvorfor jeg gjorde dette. Jeg hater meg selv og har det helt jævlig. Jeg fortjente ikke noen klem selv om det var det jeg ønsket meg aller mest. Jeg mente ikke å være en idiot og ønsket bare mest her i verden å ikke leve det livet jeg levde. Så om en kollega har skjemt ut deg og hele firmaet på en kick-off er det stor sannsynlighet for at dette ikke er handlinger av et menneske som elsker livet, men noen som ikke takler det. Spør om jeg har det bra – bevis har du sikkert nok av.

Privatdetektiv er da kanskje ikke den beste rollen å ta på seg før en nødvendig samtale, men være hobbypsykolog er heller ikke alltid svaret. Mange som sliter trenger profesjonell hjelp og her kan det beste du gjør som leder være å be den ansatte om å oppsøke hjelp. Husk også at du kan ta en telefon til Akan kompetansesenter og forhøre deg om hva du burde gjøre for å hjelpe den ansatte. For til syvende og sist tror jeg de fleste ledere vil akkurat det: hjelpe den ansatte. Og gjør det gjerne med mer følelser enn fakta ❤