Dagen da jeg dreit i buksa på jobb, husker jeg av helt andre grunner

Jeg hadde spist noe jeg ikke tålte. Det gikk galt da jeg ankom jobben. Da kom en 17-åring på ungdomshjemmet bort.

Det var han som kunne si «bror» til meg og gi meg skulderklem. Men også han som kunne brøle og bare forsvinne.

Han røkte hasj. Å ta opp det med ham førte til at han forsvant. Men en dag noen uker tidligere skjedde det noe. Det startet med at han tok jakka for å gå ut, etter innetid. Jeg var alene med ham på nattvakt.

Han: Jeg stikker ut, jeg.
Jeg: Klokka er elleve.
Han: Jeg vet det, men jeg blir ikke mer enn en time, asså.
Jeg: Jeg vil at du ikke går, og jeg tror at jeg vet hva du tenker å gjøre ute.
Han: Tror du jeg gidder å ljuge for deg, eller?

Han gikk.

Etter en time kom han tilbake. Han pleide å bli lenger. Øynene hans tydet på at han hadde røkt hasj, men han var ikke veldig ruset. Han slo raskt blikket ned etter å ha hilst. Noe fortalte meg at dette var tidspunktet. Jeg måtte holde på kontakten. Jeg kom til å tenke på at jeg hadde bilder av motorsykler fremme på dataskjermen. Han likte motorsykler.

Jeg: Kom og se her a!
Han: Fy faen, heftig asså!
Vi satt oppglødd og så. Det var flyt. Jeg tok sjansen, med så mild tone jeg klarte.
Jeg: Har du røyka hasj, eller?
Han: Ja. Faen, jeg har et rusproblem.

Jeg spurte litt til, forsiktig. Han fortalte litt til. Også om behandling som ikke ble noe av. Han åpnet seg, han forsvant ikke. Det ble litt trist. Og det ble kontakt.

Hva er det så jeg husker fra dagen jeg bokstavelig talt dreit meg ut på jobb noen uker senere? Jo, møtet med en innlevelse og en omsorg jeg knapt har opplevd maken til verken før eller etter. Fra den samme 17-åringen, som selv hadde opplevd å få så alt for lite av nettopp det i sitt eget liv.

Det er rart med dette at når temaet er litt trist så kommer vi mennesker ofte nærmere hverandre. Rus kan være et sånt tema.