Dataspillavhengighet blir diagnose

Hvordan har dataspilling, som en gang var uskyldig moro, utviklet seg til å bli en diagnose? Jeg har selv vokst opp med spill og husker godt tiden med barndommens spillplattformer som Commodore´64 og Amiga 500. For konfirmasjonspengene kjøpte jeg PC og brukte gjerne tid på spill, både alene og sammen med venner. Dataspill var et underholdningstilbud på lik linje med andre skjermaktiviteter som fjernsyn, film og serier. Begrepet «spilleavhengighet» eller «problemskapende spillatferd» fantes ikke på den tiden, så hva har egentlig skjedd?

Spillvaner, tilgjengelighet og pengebruk

Det er nå bestemt at dataspillavhengighet skal bli en diagnose. Endringen vil komme i den neste utgaven av det internasjonale diagnosesystemet ICD-11 (International Classification of Diseases). Dette må sees som positivt for de som sliter med denne type spill, da en diagnose gir rett til nødvendig helsehjelp. Det krever imidlertid at helsevesenet er forberedt og tilrettelegger behandlingsforløp, og at fagmiljøene er oppdaterte på et felt som mange fortsatt opplever som et nytt fenomen.

Kort oppsummert har den teknologiske utviklingen av både spill og spillplattformer skapt nye strukturer for våre spillvaner. En annen viktig faktor er internett og muligheten til å spille sammen med andre på tvers av landegrenser og tidssoner. Da internett ble allemannseie mot slutten av nittitallet, dukket også de første store nettbaserte rollespillene opp og banet vei for flere store titler innenfor MMORPG sjangeren (Massively multiplayer online role-playing games) – også kjent som de største tidstyvene. Denne form for spill har vært overrepresentert i henvendelser til hjelpeapparatet. Jeg husker den første henvendelsen for MMORPG-problematikk i 2006, da jeg jobbet med gruppebehandling av spilleavhengige. En ung mann trengte hjelp til å endre sitt spillmønster knyttet til «World of Warcraft».

Tilgjengeligheten er et annet aspekt. Alle med smarttelefon og/eller nettbrett har et enormt utvalg av spill innen rekkevidde til enhver tid. Her er også pengebruk et tema, da såkalte «Free2play» spill (gratis å laste ned) har fortløpende kostnader underveis i spillet for de som ønsker å kjøpe seg snarveier eller utstyr i spillet. Pengebruken ser vi også som problematisk i gråsonespill, som eksempelvis «skinbetting» – gambling forankret i populære dataspill. 

Når spill blir problematisk

For de som sliter med overdreven bruk går spillingen utover skole, jobb og relasjoner, samt andre plikter og gjøremål. Spillutviklerne gjør en utmerket jobb for få spillere hektet og for at man skal komme tilbake til spillet. Om vi ser på strukturelle faktorer, er en kjent drivkraft for å fortsette spillingen «level up» – noe som innebærer å nå neste nivå i spillet. Dette kan eksempelvis være at karakteren din får et bedre våpen eller rustning ved gå opp en «level», forutsatt at du gjør de oppgavene som kreves – oppgaver som kan være svært tidkrevende.

Barn og unge spiller dataspill. Noen ønsker å bruke mye tid på spill uten at vi av den grunn kan kalle det for spilleavhengighet. Spilleren selv kan ha en helt annen oppfatning av sin spilleatferd enn eksempelvis pårørende. Det kan være en lidenskapelig interesse, at man investerer mye tid for å hevde seg i konkurransespilling eller en periode i livet hvor man er totalt oppslukt i spill. Det er viktig å presisere at avhengighetsbegrepet tilsier en alvorlig tilstand, som innebærer at man er ute av stand til å kontrollere tidsbruken på spill over tid og at summen av negative konsekvenser dominerer spillerens liv – samt at spillingen opprettholdes på tross av de negative konsekvensene.

Ønsker diagnosen velkommen

Dataspillavhengighet er, som andre avhengigheter, ofte sammensatt. Depresjoner, traumer, angst eller sosiale utfordringer kan ligge til grunn for å bruke mye tid på spill. En grundig kartlegging av tilleggsproblematikk er viktig for å vite hva man skal behandle. Kriterier som må oppfylles for å kunne sette diagnosen er at spilleproblemet i alvorlig grad hindrer den enkelte i å fungere personlig, sosialt, på skolen, på jobb eller på andre områder, og at symptomene skal ha vart, eller vært tilbakevendende, i minst ett år.

Dataspillproblematikk har eksistert over flere år uten at vi har hatt noe diagnose på det, noe som har gjort det utfordrende å søke hjelp. Med en diagnose vil det nå bli enklere for både problemspillere og henvisende instans å søke tilrettelagt hjelp. Dataspillavhengige har tidligere ofte fulgt parallelle behandlingsforløp som pengespillavhengige, men nå må det tilrettelegges for mer spesialiserte forløp. Sett i lys av henvendelser til Hjelpelinjen, brukerorganisasjoner, lavterskeltilbud og spesialisthelsetjenesten vet vi at flere har behov for hjelp. Av den grunn ønsker vi diagnosen dataspillavhengighet velkommen.