«Dine nærmeste» er ikke alltid venner og familie

Kollegaen min Camilla går ikke med lupe for å se om jeg har røde øyne om morgenen eller ber meg ta en alkotest hver dag. Men om jeg fikk problemer med rusmidler eller spill, så er det kanskje hun som vil legge merke til det først.

Hvis det skjer ting i livet ditt som gjør at du mister nattesøvnen, blir ukonsentrert eller endrer humøret ditt. Hvem vil bli påvirket av det, og hvem oppdager det først? Dine nærmeste. Familie og venner da, kanskje?

Er de egentlig dine nærmeste? Hvis du tenker deg godt om; hvem tilbringer du mest tid med i løpet av dine våkne timer? Ville svaret vært annerledes? Da er det kanskje ikke moren din som du snakker med noen ganger i løpet av en uke? Barna dine som du møter noen timer før leggetid? Eller kompisen du møter en gang i uken for en treningsøkt?

Min påstand er at for svært mange av oss, er det kolleger vi tilbringer mest tid med. Meg selv inkludert. I hvor stor grad vi har en personlig relasjon med våre kolleger vil variere, men de ser deg, du ser dem og dere er i mange situasjoner avhengig av hverandre.

Det er mye Camilla ikke vet om meg

Ta min kollega Camilla. Det er mye hun ikke vet om meg. Hun er ikke den som kjenner mitt indre liv og tanker best. Hun er ikke den jeg tilbringer fritiden min med utenom jobb. Men hun møter meg over den uformelle kaffepraten. Hun ser meg i situasjoner der jeg må prestere. I situasjoner som kan være stressende og krevende. I situasjoner der jeg må være fokusert.

Hun har blitt godt kjent med hvordan jeg håndterer disse situasjonene. Det betyr også at hun kan merke endringene raskere, fordi møtepunktene er regelmessige og hyppige. Om jeg har en dårlig dag, er det enklere å avlyse treningsavtalen med en kompis enn å avlyse møtet jeg skal ha med Camilla på jobb.

Mine problemer vil påvirke kollegers arbeidshverdag

Camilla går ikke med lupe for å se etter om jeg har røde øyne om morgenen eller ber meg ta en alkotest hver dag. Om jeg fikk et problematisk forhold til rusmidler eller spill, så er det er ikke disse tegnene hun vil legge merke til først. Men det er endringene. Endringer i adferden min, utførelsene av arbeidsoppgavene mine eller mangel på nærvær. For disse endringene vil også påvirke hennes arbeidshverdag.

Norsk arbeidsliv har hoppet inn i en postpandemisk tilværelse der vi forsøker å finne vår nye arbeidsform og arbeidshverdag. Varianter av hybride løsninger, noen på hjemmekontor, noen på kontoret, noen skal få gjøre som de vil så lenge jobben blir gjort og mange har ikke bestemt seg ennå. Fordeler og ulemper veies opp mot hverandre. I disse diskusjonene tenker jeg det er viktig å vektlegge det psykososiale arbeidsmiljøet. For våre kolleger er noen av våre nærmeste.