Drit i dagbok, skriv en statusoppdatering! | Akan.no

Drit i dagbok, skriv en statusoppdatering!

Publisert: 22.09.2019

En klassiker når man står frem som tidligere rusavhengig som meg, er at mennesker gjerne tar kontakt og spør hvorfor jeg ikke sa noe? Jeg vet nesten ikke hva jeg skal svare. Skulle jeg innrømmet noe for andre jeg ikke hadde innrømmet overfor meg selv?

Det verste er at mange virkelig virker oppriktig irriterte over at jeg ikke ringte de da jeg jeg hatet meg selv som mest. Det er ofte heller ikke snakk om mine nærmeste i det hele tatt. Jeg ser så klart omsorgsbiten i dette, men jeg skylder også mye av dette på den enorme delingskulturen vi har. Har vi byttet ut dagboken med statusfeltet?

 

Den nødvendige samtalen

Jeg har faktisk skrevet dagbok siden jeg var liten – og gjør det fortsatt. Det var mellom linjene at jeg første gang klarte stave at «shit, jeg har et problem». Men det er mange år mellom den setningen og Akan-avtalen min. Årene ble fylt med håp om at jeg skulle klare drikke mindre, ta mindre piller og prøve ta kontroll over eget liv. Siden jeg har avslørt at jeg har hatt Akan-avtale, kan vi jo trygt si jeg at jeg absolutt ikke klarte det. Jeg ba heller aldri om hjelp på jobb – jeg fikk til slutt den nødvendige samtalen. Samtalen som ble begynnelsen på slutten på et helvete jeg ikke unner noen.

#rehab

I bilen på vei ned til behandling i Vestfold logget jeg på Facebook for siste gang på to måneder. Mest for å legge ut en slags forklaring på hvorfor jeg kom til å være helt borte fra sosiale medier i en tid fremover. Det ble ikke et motiverende sitat, eller en dramatisk oppdatering om at nå skal jeg ta tak i livet mitt #rehab # rusbehandling #velglivet liksom. Jeg annonserte en «Facebook time-out» bare med et hjerte. Jeg klarte ikke dele mer, for jeg hadde ingen tro om at jeg skulle klare dette. Tenk deg selv skammen om jeg annonserer at jeg skal i rusbehandling i to måneder, men så kanskje du ser meg tre uker senere – full som en dupp på den lokale puben? Ser du nå hvorfor jeg ikke sa noe? Hvorfor jeg valgte å ikke dele før jeg var trygg i min egen tilfriskning?

timeout fra Facebook

Krykken som er Akan

Jeg vet om mange som blir bedt om å fortelle sine kolleger at det har en Akan-avtale. Jeg skjønner at dette kan forhindre sladder på jobb, men for den som har avtalen kan baksnakking være bedre enn en offentlig betroelse. En Akan-avtale betyr ikke at nå er alt greit og jeg takler livet, det betyr ofte bare at jeg jobber med saken, men har en trygg krykke som gjør at jobben blir litt lettere. En Akan-avtale er ofte en viktig del av den vanskelige tiden. Som leder så tenk deg godt om før du ber om at den det gjelder skal dele avtalen med alle. Delingskulturen er viktig for mange, men absolutt ikke for alle. Jeg har enda til gode å lese en oppdatering fra noen som akkurat fikk vite at ektefellen ikke vil være gift lenger #dumpet #separert #denfølelsen. Du får vite det før eller senere uansett. Så derfor; vis omsorg istedenfor å ta det personlig at du ikke var det første som fikk vite.

Jeg er kanskje i overkant negativ mot delingskulturen vår, og old school som fortsatt skriver dagbok, men jeg forteller bare min opplevelse og gir svar ut ifra slik min situasjon var. Det kommer også mye godt ut av at så mange tør å dele når de sliter, men for flere kan det være for tidlig. Er du uenig er det bare å fyre løs i kommentarfeltet. Føler du jeg har et godt poeng kan du jo trykke en liten like og om du synes flere burde lese dette kan du gjerne dele. Sharing is caring… når du er klar for det.


Skrevet av: Nina Ellioth Kvamsdahl