En kortvarig følelse av å mestre livet | Akan.no

En kortvarig følelse av å mestre livet

Publisert: 04.03.2020

Vi var mange som vokste opp med drinker og pjolter og tilsynelatende oppegående foreldre som tok seg noe å slappe av på etter endt arbeidsdag.

De hadde slike flotte krystallflasker på et avlangt krystallfat stående på skjenken. Med væske med ulik farge på. Felles for innholdet i flaskene var at det glitret. Det var så innmari fint fargespill. Jeg ble ofte bare stående å se på – helt betatt.

Trond og Turid tok gjerne en drink når de kom hjem fra jobb. Etter en lang og slitsom arbeidsdag fortjente de det. Ofte ble Trond sittende å arbeide utover kveldene, gjerne med et stadig like fullt glass med den glitrende væsken.

Han sjanglet litt da de var på vei inn i seng, men neste morgen var det på´n igjen. Trond var næringslivstopp og pliktoppfyllende. Turid jobbet i en politisk organisasjon. Det var ikke så vanlig at mødre jobbet den gangen på 60- og 70-tallet. Drinkene døyvet den dårlige samvittigheten ovenfor barna. Turid likte smaken, hun blandet ofte den glitrende vesken med Solo (!) – og hun likte virkningen.

Min venninne Trine sa sjelden noe, men jeg husker at hun syntes det var ugreit at foreldrene alltid måtte ha en drink – eller egentlig ganske mange, etter jobb. Mange år senere traff jeg Trine igjen på en klassefest. Da var både Trond og Turid døde. Alt for tidlig og av alt for mange drinker.

Rolf og Rigmor drakk også. Men der i huset ble ikke det de drakk kalt drinker. Der vanket det pjolter. Brandy Spesial blandet med Selters. Flaskene funklet ikke på skjenken, men sto gjemt inne i radiokabinettet. Datteren Ragnhild og lillebror Rikard syntes det var flaut, for Rolf og Rigmor ble så annerledes når de tok seg en pjolter som veldig ofte ble til hele flaska. Det var ikke alltid pappa kom seg på jobb dagen etter.

Min mormor var glad i et glass rødvin og det sto alltid en flaske Rødvin i skapet. En seks kroners, den som bare het Rødvin, enkelt og greit. – Det er så bra for blodtrykket og for hjertet mitt Unni, sa mormor. Hun sørget i 20 år over morfar.

Kanskje hadde mormor rett, kanskje ikke. Forskningen spriker. Flere studier viser at de som drikker moderat med vin har lavere risiko for å dø tidlig enn personer som ikke drikker. Andre studier viser det motsatte.

Felles for mange som den gang da tok seg en drink eller pjolter og i dag, hvor det ene glasset blir til flere og flere og så til mange, er at livet kanskje har blitt et nummer eller to for stort. En drink, en pjolter eller et glass vin tar toppen av uro og smerte. Rusen gir mestringsfølelse. Selv om den er kortvarig.

Alkoholvanene i Norge har endret seg enormt de siste tiårene. «Hverdagsdrikkingen» er blitt mer normalisert og vi drikker oftere enn før. Det er vin til så mye; til mat, til kos og hygge, når du er sliten, når naboen kommer på besøk og når noe skal feires. Særlig i min generasjon viser en rekke undersøkelser. Vi er frie til å gjøre hva vi vil etter mange år med utfordrende hverdager og et evig kappløp mellom barnehage, foreldremøter, fritidsaktiviteter og jobb.

For majoriteten av oss som nyter alkohol er det uproblematisk. Men for de fleste av oss vil det være vanskelig å innrømme at alkohol er et problem, eller er i ferd med å bli et problem. Når man blir den som ikke klarer det alle andre klarer, nemlig å drikke med måte, så blir det skamfullt.

I Akan kompetansesenter referer vi av og til til utsagnet, Leveren tåler mer enn relasjonene. Utsagnet er psykolog Frid Hansen sitt. Hun jobbet i mange år for Blå Kors på Borgestadklinikken. Hun snakker om alkohol. For på et tidspunkt er det nok. For alle rundt deg; familien din, venner og arbeidsplassen.

Trond og Turid drakk seg gjennom et langt arbeidsliv til de døde, begge før nådd pensjonsalder. Rolf mistet på et tidspunkt sin jobb – med alle de konsekvensene det fikk. Og jeg husker faren min som jobbet i Sporveien, snakket om arbeidskameraten som var så fryktelig tørst, men jommen var´n heldig for han hadde fått hjelp av Akan.

Ut fra hypotesen Akan-modellen – et virkemiddel for arbeidsreinkludering har vi et pågående og spennende prosjekt i samarbeid med seks behandlingsinstitusjoner. Målet for prosjektet er at arbeidstaker med støtte fra arbeidsgiver, behandlingssiden og Akan-modellen opprettholder sin arbeidstilhørighet.

Jeg tror ikke ordet arbeidsreinkludering var funnet opp på 60-tallet, men kollegaen til faren min fikk en sjanse til å beholde jobben. Rolf fikk ikke den sjansen. Der var det avskjed på grått papir, store økonomiske konsekvenser og etter hvert en oppløst familie.

Inkludering er uansett et fint og viktig ord. Vi har mye å vinne på å våge å inkludere og reinkludere de som faller ut av jobben for en periode eller hjelpe folk tilbake til et arbeidsliv om de er falt helt ut. Det lønner seg å ta praten før det er for sent. Før familien er borte og før den som sliter en dag står der uten en jobb å gå til.

Når jeg tenker på det i dag, skulle jeg ønske Rolf hadde jobbet i Oslo Sporveier.

 


Skrevet av: Unni Grevstad

Kommunikasjonsleder i Akan kompetansesenter med over 30 års solid erfaring innen journalistikk og kommunikasjon. Sterkt samfunnsengasjement, har jobbet som journalist, spesialrådgiver og kommunikasjonsansvarlig i en rekke organisasjoner – og har fortsatt tro på at det er mulig å skape endring.