Akan-arbeid og samfunnsansvar – også overfor barn

Årets Akan-dager skal handle om samfunnsansvar, nærmere bestemt de sosiale konsekvensene av rus og avhengighet. For å holde oss til alkohol; alle kan vi forstå de sosiale konsekvensene av stordrikking. Men kan vi, og vil vi, forstå de sosiale konsekvensene av din og min drikking?

Forebyggingsparadokset ble i Akan-sammenheng introdusert av arbeidslivs- og rusforsker Sverre Nesvåg. Det handler kort fortalt om at den samlede skadevirkningen for virksomhetene i større grad kan tilskrives dem som drikker moderat enn dem som drikker mye, rett og slett fordi disse er langt flere. Jeg tenker, uten forskningsmessig belegg, at tilsvarende gjelder sosiale konsekvenser og skadevirkninger.

Utgangspunktet for dette blogginnlegget var at jeg ønsket å skrive om en underkommunisert side ved hvordan barn opplever foreldres alkoholbruk, og da spesielt bruken til de mange som drikker moderat. Har så dette noe med Akan-arbeid å gjøre? Ja, indirekte, og i disse dager direkte når vi nå fokuserer de sosiale konsekvensene av det vi jobber med å bevisstgjøre i virksomhetene.

Tilbake til forebyggingsparadokset, og dem (de som drikker mye) og oss (vi som drikker moderat). Ofte har jeg lest og hørt om utryggheten barn kan oppleve sammen med foreldre som forandrer seg mye når de drikker – eller som i ekstreme tilfeller forlater barna sine alene på hotellrommet i syden mens de selv er ute og fester. Men hvor ofte har jeg lest eller hørt om barns utrygghet over angsten og glefsingen dagen derpå hos foreldre, inkludert meg selv, som med største selvfølge og uten problemer der og da drikker sammen med barna sine? Med forbehold om at jeg hverken er spesielt belest eller har bakgrunn fra rusfeltet; aldri.

Altså: for de fleste av oss tenker jeg at problemet ikke er at drikkingen skaper utrygghet for barna der og da – selv blir jeg stort sett bare litt mer jovial – derimot er det samværet med barna dagen derpå som blir skadelidende. Og det skal ikke nødvendigvis så mye alkohol til; alkoholbruk etterfølges jo gjerne av for lite søvn.

90 prosent av oss drikker alkohol. Det mest interessante med Akan-arbeidet er at det handler om alle, ikke bare de få. Kunnskap om sammenhenger og bevissthet om egne vaner kan gi støtet til bedre selvregulering. Hvis dette også kan gagne det aller mest dyrebare vi har – barna våre – er det en sterk tilleggsmotivasjon for å fortsette å stå på.

Fortsatt lykke til i Akan-arbeidet! Og velkommen til Akan-dagene 2014!