Begynn å snakke om det …

Man kan selvfølgelig spørre seg om Akan skal være opptatt av pårørende. Pårørende er de som står i en relasjon til den som her et spill- eller rusproblem og som opplever seg berørt av dette problemet. Akan kompetansesenter sitt mandat er primært rettet mot virksomhetens egne ansatte. Men når vi vet at det er langt flere pårørende i norsk arbeidsliv enn det er ansatte med et rus- og spilleproblem, er det ikke unaturlig at dette vies oppmerksomhet.

Tre innfallsvinkler til tematikken

1) Den som er ansatt i virksomheten og som har spill og eller rusproblemer påvirker sine omgivelser og vice versa. Det betyr at en kanskje trenger å løfte blikket litt for å kunne se fenomenet i en større kontekst. Personen er alltid mer enn det vi ser – en far, en mor, en sønn, en datter en bror, etc. Skal vi hjelpe en ansatt er det ofte nyttig på en eller annen måte forsøke å trekke med de nærmeste pårørende. Det vil naturligvis være opp til den ansatte selv å avgjøre hvorvidt og på hvilken måte dette skal skje, men det viktig å tematisere dette.

2) Også nære kolleger kan gå inn i en form for pårørenderolle hvor en prøver å beskytte vedkommende ved å gå på akkord med egne holdninger og verdier. Det blir noen bindinger og relasjoner som vanskeliggjør en åpen og direkte kommunikasjon. En vil jo ikke legge sten til byrden. Dessverre kan dette gi seg utslag i form av en misforstått kollegialitet hvor en dekker over i stedet for å reagere.

3) De fleste voksne pårørende er i jobb. Dette vil ofte virke inn på hvordan en har det på jobben og hvordan en fungerer i det daglige arbeidet. En pårørende utrykte dette på følgende måte: «man tar jo jobben med seg hjem, og man tar familielivet med seg på jobb». Dette er tabubelagt og mange pårørende føler skyld, skam og utilstrekkelighet. Derfor holder de det ofte skjult overfor kolleger og arbeidsgiver. Det skal en ha forståelse og respekt for. Arbeidsplassen er for mange et slags fristed hvor en kan distansere seg fra bekymringene der hjemme. Likevel vil jeg mene at en bevissthet fra arbeidsplassen sin side er høyst relevant. Hvordan omtaler vi rus- og spilleproblematikk rundt lunsjbordet? Hvilket blikk får den pårørende fra leder når han/hun forteller at en er innkalt til et ansvarsgruppemøte eller pårørendesamling knyttet til behandling eksempelvis? Har vi et klima og en kultur som gjør at en kan si det som det er og ikke hele tiden må finne på unnskyldninger dersom det oppstår problemer?

Mulig tilrettelegging for pårørende på arbeidsplassen

• Legge til rette for en viss fleksibilitet knyttet til møter etc.
• Mulighet til å ta fri på kort varsel
• Mulighet til å skjerme seg ved behov
• De fleste arbeidsplasser har gjerne et punkt om velferdspermisjon som kan anvendes

De pårørende selv ønsker mer kunnskap hos ledere og kolleger, om årsaker og konsekvenser av misbruk og bli møtt med forståelse og støtte.

Forutsetningen for å kunne snakke om det er jo at noen ser meg og spør hvordan jeg har det. Som en pårørende utrykte det: «det jeg trengte mest var vennlighet og imøtekommenhet når jeg henvendte meg».