Den gamle mannen og spillet

Jaja, tenker den gamle mannen – det er visst meg det …

Men altså; ja, ja, tenker jeg når jeg leser følgende sitat: «Vi ser et trendskift hvor unge ikke lenger blir som sine foreldre». Sitatet er hentet fra en rapport som Infuture har laget på oppdrag for Kulturdepartementet, en rapport som handlet om ulike framtidsscenarier med tanke på kultur.

Med fare for å virke arrogant; what`s the news? Hva er det som er nytt her a? Jeg mener å huske at de gamle grekerne sa omtrent det samme. Vi snakker nå 300-400 år før vår tidsregning altså. For å snu litt på det, så er det kanskje bra for oss gamliser at verden går videre. Men likevel kan det være plagsomt at nye generasjoner stiller kritiske spørsmål vedrørende våre verdier og normer.

Men fy flate hvor glad jeg er for at så mange unge gjorde opprør på 60-tallet. Tenk hvilke kulturuttrykk og «tenk utenfor boksen» mentalitet som kom ut av det. Det er helt fantastisk. Men det er ikke til å stikke under en stol at noen dro det vel langt med sin frihet, med eksperimenteringen – og ble skadet av det. Men det store bildet er peace and love. Hvem er egentlig imot det?

Jeg opplever for tiden et skifte som jeg tenker er veldig bra. Vår tids kulturelle overgang handler om bruk av teknologi. Teknologi som kunst og som levebrød. Teknologi som endrer menneskers levesett, fantasi, kreativitet og ikke minst kommunikasjon. Hva er egentlig problemet?

Jo, de unge gjør ikke som oss voksne. De tenker ikke som oss og de opplever ikke det samme som oss. Fyttirakkern… Det er ikke bra. Det må vi sørge for å fortelle om i alle tenkelige og utenkelige situasjoner. Disse unge har ikke peiling, vet de egentlig hvor skummelt dette med spill er?

De unge på sin side, opplever mest sannsynlig fantastiske ting i sin nye verden. Men det vet ikke gamlisene. Verden er full av voksne med en haug med meninger om ting de egentlig ikke har peiling på.

Hva er min bakgrunn for å mene noe om disse mekanismene? Jo, jeg har snakket om spill ukentlig de siste 12-14 årene. Det er egentlig litt pussig siden jeg ikke er en spiller selv. Men for å tillate litt selvskryt; jeg er nysgjerrig. Jeg blir veldig nysgjerrig når folk forteller om sin lidenskap eller dedikasjon, det være seg frimerker eller dataspill. Det er noe med å se det lyse i øynene til folk.

Opprinnelig var utgangspunktet mitt pengespill, det vil si å undervise og forklare mekanismene rundt pengespillsproblematikk.  Svært sjelden tok det ikke mer enn ti minutter før den første hånden kom opp i været med spørsmålet: Hva med dataspill? Jeg liker å forklare at min kunnskap om dataspill kom litt som nissen på lasset: Det var noe jeg bare måtte sette meg inn i, lære og ha et forhold til. Det var stort sett veldig forutsigbare spørsmål eller meninger som ble presentert. Og konklusjonen var ofte den samme: Dette er skadelig for våre barn og generelt en styggedom.

Hva de som ikke rakk opp hånden mente, er noen ganger lett å tenke seg. Men vi må ikke glemme at til tross for dette, så har folk hygget seg med en eller annen form for dataspill i over 40 år. Det interessante er at jeg nå opplever en bevegelse mot aksept. Litt sånn som «vi liker det egentlig ikke, men brukt riktig så kan det vel ikke være så gærn´t …».

Og verden er i endring. Selv media begynner nå i større grad enn tidligere å dele solskinnshistoriene og ikke bare alt det negative. Historien om det det fantastiske virtuelle livet til den handikappende sønnen til Byråd Robert Steen rørte hele Norge og var den uka den ble lagt ut på NRK, den mest delte historien i sosiale medier. Hele Norge tok til tårene. Jeg også.

Så kanskje er jeg egentlig litt misunnelig på de som har oppdaget den virtuelle verden. En verden jeg ikke er en del av. Eller? Jeg liker å tenke at jeg også har mine interesser og lidenskaper som har fulgt meg gjennom livet. Det er helt greit.

Det positive nå er at dialogen er i ferd med å bli mer åpen og mindre fordømmende, noe jeg tenker er bra for oss alle. Ikke minst for de som trenger oss litt mer, de som av en eller annen årsak får et problematisk forhold til det de driver med. Akkurat som vi i Akan forholder oss til de som sliter med alkohol, doping, medikamentmisbruk, osv.

Jeg er ikke som arbeidslivsrådgiver ukritisk i min tilnærming, men heller ganske avslappet. Historien viser at vi gamliser stort sett tar feil i vår fordømmelse av ungdommens dårskap. Men det er også en annen historie her. Den med å dra på åra, den med å bli eldre. Kanskje den stemmer?  Vi blir visstnok klokere med alderen? Kanskje er det på tide å vise det i praksis og heller være trygge, romslige og tolerante mennesker i arbeidsmiljøet og i samfunnet for øvrig.

Mitt råd er: La deg begeistre av den som snakker om sin begeistring. Tenk hvilke muligheter det vil kunne gi deg.

Hilsen Jarle, progrock-entusiast med egen togbane. Tilfeldigvis også seniorrådgiver med ansvar for spillproblematikk i Akan kompetansesnter.