Den kleine samtalen

Even Bolstad, Daglig leder HR Norge

«Jeg går ikke over streken – streken er noe man skyver foran seg». Hvert eneste år er det noen russ som får den geniale, kreative og nytenkende ideen om å ha dette utsagnet på russekortet sitt. Så går det noen år. Noen russ blir ledere, noen har strukket russetiden litt for langt og fortsatt med å skyve streken foran seg. Noen har gjort begge deler. Da er det tid for den kleine samtalen.

Om du er en flink fagperson, er sannsynligheten også stor for at du en eller annen gang får tilbud om å bli leder. Mange takker ja. Men ikke alle er skodd for oppgaven. Og det gjelder uansett hvilke fancy ledelsesmodeller du lærte under studiene eller hvordan virksomhetens verdier ble formidlet fra scenen da virksomheten du er en del av hadde sin årlige ledersamling. For lederrollen, og da særlig personallederrollen, handler også om å beherske det relasjonelle. Det handler også om å ta de krevende samtalene. Samtaler som kan dreie seg om alt fra personer som ikke trekker lasset slik de burde og kunne, til samtalen som må til før det blir bestemt hvem som må gå ved en nedskjæring. Men noe av det kleineste er når du har mistanke om at omgangssyken egentlig skyldes litt for mye rødvin kvelden før og at hjemmekontoret egentlig er gjemmekontor for å skjule stålånde og sløret blikk.

Du får en mistanke, anelse, ser konturene av et mønster du har sett før eller hører rett og slett at fleipen begynner å gå på arbeidsplassen.  Det enkleste er å gå rundt Bøygen. Vi nordmenn er flinke til det; faktisk så flinke at det er skrevet inn i vår litterære kulturarv. Og la meg være tydelig på det: Det ligger mye bra bak det å ikke ønske å være en fremfusende busemann av en leder. Tillit, ønske om ikke å være inngripende i det vi oppfatter som en personlig sfære og redselen for at det vi har som «hunch» skal være feil.

Når samtalen endelig kommer, vet vi at den som det gjelder ofte på det sterkeste vil bestride at noe er galt. Per kan bli såret og Trine kan bli rett ut sagt forbannet om det stilles spørsmål om drikkemønsteret deres er i ferd med å bli et problem for henne og andre. Men ofte er det egen mestringstro som er problemet; vi føler oss rett og slett ikke skodd for denne typen samtaler. Da er Bøygen god å ha. Norske arbeidstakere gir i hovedsak lederne sine gode skussmål. Men på ett punkt svikter vi. På punktet «Ta fatt i ting» scorer vi ganske så dårlig. Kanskje er det baksiden av medaljen når tillitsbasert ledelse, delegering, bemyndiggjøring og fokus på potensialer løftes frem som de store idealene, arbeidstid og arbeidssted er noe man kan velge selv og kontroll blir et ord med kraftig negativ ladning. Kanskje er det et resultat av dårlig opplæring, at ikke alle passer inn i lederrollen og at det å stikke hodet i sanden ofte kan fremstå som et behagelig alternativ for mange. Kanskje er det også resultatet av hensynsfullhet som ender opp med å bli til hensynsløs hensynsfullhet. For problemet blir sjelden borte av seg selv.

Akan er et ressurssenter for å hjelpe virksomheter med alt fra klassisk alkoholmisbruk til piller og andre ting som gjør deg avhengig. De har erfaring og en solid verktøykasse. Bruk den.

Av alle ting som ligger i en slik verktøykasse vil jeg særlig slå et slag for praktisk samtaletrening. Det meste ser enkelt ut på PowerPoint. Men det som er krevende er å sitte 1-1 med en kollega som har alle forsvarspiggene ute. Kutt gjerne et foredrag eller to på den interne lederopplæringen og bruk heller tiden til å øve dere på hverandre. Da bygger man også grunnlag for kollegastøtte ledere imellom. Og det er først når man blir trygg på seg selv at man klarer å bli trygg i relasjoner. Det gjelder også ledere.

Even Bolstad deltok også i denne ukens episode av podkasten #TaPraten, hvor man snakket om ledere og den utfordrende samtalen.

Hør episoden her: