Det krydde av mennesker, men ingen stoppet og spurte om jeg trengte hjelp 

For ikke så lenge siden deltok jeg på et førstehjelpskurs. «Når du ser noen ligge på gaten, går du forbi eller stopper du opp?», spurte kurslederen. Spørsmålet, som kan relateres til arbeidslivet, ga meg noe å tenke på. Og jeg kom på en episode for mange år siden.  

Ingen spurte om jeg trengte hjelp 

En vakker sommerdag i Frognerparken. Min søster og jeg gikk tur med våre barn. Vi hadde begge hver vår relativt nyfødte i vogn og hver vår 5-åring. (Nei, det var ikke planlagt å få barn omtrent samtidig, men det er veldig hyggelig). Jeg er diabetiker type 1, og har hatt sykdommen fra jeg var 6-7 år. Det innebærer at jeg av og til får lavt blodsukker.  

Som regel kjenner jeg det selv og spiser av «sikringskosten» jeg alltid har med meg. Rosiner, kjeks eller sjokolade ligger alltid klart. Men av og til faller blodsukkeret så fort at jeg ikke rekker å fange det opp selv før det er for sent. Resultatet av lavt blodsukker kan vise seg på ulike måter. Jeg kan bli hissig, fnisete, begynne å gråte, de enkleste oppgaver kan bli uforståelige, jeg kan få veldig brå bevegelser, bli helt kraftløs og i verste fall miste bevisstheten.  

Denne sommerdagen fikk jeg raskt blodsukkerfall. Jeg sjanglet rundt og veivet med armene. Min søster, som er godt kjent med hva hun skal gjøre i slike situasjoner, ble fortvilet stående med ansvar for to babyer i hver sin barnevogn og to forskremte fem-åringer. Det krydde av mennesker i parken, men ingen – INGEN – stoppet og spurte om vi trengte hjelp.  

Hvorfor var det ingen som stoppet?  

Ville jeg selv stoppet? Jeg håper inderlig det. Men det har hendt jeg har gått forbi noen, og etterpå tenkt, jeg burde stoppet og spurt «Trenger du hjelp?».  

Hva hindrer oss i å stoppe? 

Spørsmålet kan også relateres til arbeidslivet. Hvorfor stopper vi ikke opp og tar en prat med kollegaen vi er bekymret for dersom vi tror det skyldes alkoholproblemer?  

Forklaringene er mange. Vi er redd for å ta feil, eller vi er redd for reaksjonen vi blir møtt med. Vi kan være redd for å ødelegge en god relasjon.  

Det kan også vært det som kalles tilskuereffekten. Vår tolkning av situasjonen påvirkes av hvordan andre reagerer. Hvorfor skal jeg stoppe opp når alle andre går forbi? Hvorfor skal jeg ta en prat med min kollega når ingen andre gjør det? Årsaken til at vi ikke stopper opp og bryr oss, kan også være det forskere kaller ansvarspulverisering. Når flere er til stede, vil færre føle seg personlig ansvarlig for å gripe inn eller hjelpe.  

Usikkerhet er en annen forklaring. Vi vet rett og slett ikke hva vi skal gjøre.   

I fjor mottok vi 800 henvendelser fra personer som ønsket veiledning. Majoriteten av disse handlet om uønskede situasjoner som hadde oppstått eller bekymringer for kolleger. De som kontaktet oss ønsket veiledning i hvordan gå fram i slike situasjoner.

I tillegg fikk 2700 ledere og medarbeidere opplæring av oss i hvordan gjennomføre en bekymringssamtale. Fordi dette temaet er så viktig, lanserer vi etter påske et digitalt samtalekurs.  

Ring 113 eller ta en prat  

Kursholderen var klar. Ring 113 er svaret dersom du finner noen som trenger hjelp og ikke kan gjøre rede for seg.  

«Snakk med din kollega» er svaret dersom du er bekymret. Ingen kan påstå at du tar feil dersom du forteller din kollega at du er bekymret, og begrunner det i konkrete hendelser du selv har observert. For eksempel at kollegaen kommer og går, blir borte i lunsjen, har endret væremåte eller kanskje ikke lenger gjør oppgavene sine like bra.   

Hva er alternativet? Å ikke stoppe opp? Å ikke ta en prat? Vente å se om det går over av seg selv?  

Nesten to av fem ble takknemlig for å bli sett 

Tar du en samtale, viser du at du ser kollegaen din. Ved å ikke gjør det, bidrar du til at problemet får vokse seg større, dersom det handler om problematisk bruk av rusmidler eller spill.  

Vi har i flere runder spurt ledere hvorvidt de har tatt en prat med medarbeidere når de har vært bekymret, og hvilken reaksjon de da har blitt møtt med. Litt over halvparten ble møtt med at medarbeideren de snakket med forsøkte å ufarliggjøre situasjonen. Kanskje ikke så rart? Men nesten to av fem ble takknemlig for å bli sett. De fleste synes det er bedre å bli sett enn oversett.  

Rådet er: Stopp heller en gang for mye enn for lite. Ta heller en prat for mye enn en for lite.   

Lurer du på hvordan det gikk denne sommerdagen i Frognerparken? Heldigvis, vi klarte oss uten hjelp. Min søster fant “sikringskosten” i vesken min, og fikk meg til å spise. Men hva om søsteren min ikke hadde vært der?