Det musikalske øyeblikket ingen så komme 

Jeg jobbet på en institusjon en gang og ble vitne til et klassisk øyeblikk av å bare se problemet, ikke hele mennesket. 

For utenforstående må det ha sett ganske morsomt ut. Vi var nettopp på jobbtur i Sverige, og fikk en guidet tur i fjæra. Voksne mennesker som lå på rekke og rad på en strand og kikket gjennom en lupe. 

Hvorfor gjorde vi dette? Fordi vi ofte glemmer detaljene og fargene på de nære ting. Vi fikk se en eventyrverden rett under føttene våre. Ting er heldigvis ikke alltid som vi tror. Det rare var at det trengtes noen andre til å gjøre oss oppmerksomme på det.  

Verdien av å bli sett 

Det å grave etter gull hos hverandre kan også være en spennende studie. Visste du for eksempel at kollegaen din har en stor samling orkideer? Eller som min kollega, skriver dikt? Snedige ord som gjenspeiler tanker og opplevelser.  

Hva ser vi? Den ordinære kontoristen eller hele det spennende mennesket? Eller ser vi kanskje problemet og ikke mennesket? 

Bare spør de som har opplevd å ha en betydelig utfordring i livet. Hvordan opplever de å bli sett? Er det noen som tenker på å grave etter gullet som finnes der, eller lar vi det åpenlyse problemet overskygge alt?  

En liten lekse: Finn ut hvor mange skapende mennesker som har produsert ting du virkelig setter pris på, som har slåss med sine sårbarheter. Det kan være rus eller vanskelige følelser. Jeg tipper du skjønner poenget. 

Et musikalsk øyeblikk av de sjeldne 

I min yngre dager var jeg ansatt på en institusjon. Vi utredet og prøvde å lage en retning for folk med betydelige rusutfordringer. En jobb jeg ser tilbake på med nesten bare glede.  

En dag fikk vi et tilbud om å ha huskonsert, noe vi takket ja til. Musikk er alltid bra. Det dukket opp en ung mann fra et naboland som hadde tatt på seg oppdraget med å reise rundt på institusjoner for å lage gode opplevelser. Det var klassisk gitar som var hans kunst, og han hadde med seg et smykke av et instrument.   

Vi satt i en ring rundt ham, både brukere og personalet. Plutselig la jeg merke til at en av gutta var merkelig fraværende. Satt stille og på en måte forsvant ned i sin store velbrukte genser. Når ett spesielt musikkstykke var ferdig, tok han ordet. Han klarte ikke å dy seg.   

“Du”, sa han forsiktig til vår gjestemusiker. 

“Det du spilte nå har jeg lært å spille litt annerledes. Tør du å la meg få prøve..?” 

Det var tydelig at vår gjest synes dette ble veldig vanskelig, det å låne bort det fantastiske instrumentet til en tilsynelatende sliten rusmisbruker, men ok. Han rakte forsiktig gitaren bort til vår venn som satte seg ærbødig opp. En litt rar kunstpause ble det før vi hørte en ny tolkning av dette mildt sagt avanserte klassiske musikkstykket.  

Hvordan det låt? La meg si det slik, den profesjonelle musikeren skiftet hudfarge (helt sant) og ble helt satt ut. 

Det var fantastisk.  

Hvem hadde trodd?