Ensomhet

Ensomhet, sier du.
Det er greit med litt ensomhet
Bare det ikke blir for mye.

Da åpner jeg døra og roper ut i natta
Kom inn, kom inn!
Her er det ensomhet nok
For to! Ja for fire!

Og på riktig ille dager – brøler jeg.
Her er ensomhet nok for et heilt orkester!!

Det er Arild Nyquist som her setter ord på noe mange av oss kan kjenne igjen.

 Norstat gjorde en undersøkelse for noen år tilbake hvor de spurte hvilke faktorer som var viktigst for trivsel på jobb. Ikke overaskende svarte de fleste at en god kollega var det viktigste.

Jobben er viktig for de aller fleste av oss. Ikke minst med tanke på vår økonomi. Men jobben har for de fleste av oss en betydning ut over dette. Et godt kollegafelleskap påvirker vår selvfølelse

Så vil noen si at trivsel er underordnet – vi har en jobb å gjøre, det er det som er viktig. Eller?

Å bry seg er å bry seg om

Jeg mener bestemt at trivsel og et godt kollegafelleskap ofte er en forutsetning for at vi skal kunne gjøre en god jobb.

Moderne ledelsesfilosofi snakker om transformasjonsledelse hvor den enkelte medarbeider skal føle seg betydningsfull og respektert. Det handler om å styrke den enkelte medarbeider og å dele erfaringer uten å konkurrere

Det er viktig å ha forventninger og å stille krav. Samtidig er det er enklere å stille krav og legge ansvaret tilbake til den som har problemet når du samtidig får et tilbud om hjelp. Dette er som «hånd i hanske» når det gjelder Akan-modellens doble målsetting; nemlig å forebygge og å gi tilbud om støtte og hjelp.

Den som har en god venn, trenger ikke speil

Enkelte arbeidsplasser har en ordning kalt kollegastøtte.  En støtteperson bistår og hjelper kolleger som opplever kriselignende situasjoner. Livet er et krevende prosjekt hvor det meste ikke læres på friundervisningen, men i selve livet. Noen ganger blir livet et nummer for stort. Da trenger vi en eller flere som kan støtte og utfordre oss. Gi oss livsassistanse i en gitt situasjon. En god kollega kan både representere en støtte og være et korrektiv.

Geir Riise (Generalsekretær i legeforeningen) fortalte om en samtale han hadde hatt som bedriftslege. En ansatt som hadde vært langtidssykemeldt, møtte til en konsultasjon på nyåret. Riise spør hvordan jula hadde vært. Da ser han på Riise og sier at han hadde en veldig fin julefeiring fordi han hadde fått en så fin blomsterhilsen fra sjefen og kollegaene hvor det stod: «Vi ønsker deg en riktig fin julefeiring, også gleder vi oss til du kommer tilbake på jobb».

Mer skal ofte ikke til; noen ser. Ensomheten blir ikke så påtrengende, kanskje blir det enklere å snakke om hvorfor? Hva vet jeg. Det jeg vet, er at ved å våge å bry seg bidrar vi til åpne dører slik at den som trenger det slipper å brøle ut i natta at her er det ensomhet nok til et helt orkester.