For en tid tilbake giftet datteren min seg. Vinterens vakreste eventyr. Nesten 80 gjester, for det meste unge mennesker, en utrolig stemning – og ingen som var fulle. Hva har skjedd? Bryllup er ikke hva de var – og godt er det!
Det kunne ikke vært bedre, en vakker datter, en staut svigersønn, blek vintersol som vant over skyene, en blikkstille Oslofjord som kulisse – og så alle disse unge menneskene. Vi ikke fullt så unge, var definitivt i mindretall. Den tid er forbi da brudeparet måtte invitere gamle tanter og onkler de knapt har sett siden de ble døpt og fjerne slektninger de plutselig fikk høre om.
I dag velger de selv og resultatet er stort sett, bryllup med venner, gjerne mange venner.
Det var rikelig med drikke; bobler da vi kom, hvitvin, rødvin og dessertvin til maten. Gode alkoholfrie alternativer til de som ville ha det. Fri bar etterpå; fritt fram for både øl og vin. Kanskje ikke sprit, jeg tror ikke det, for jeg så i hvert fall ingen drinker som ble servert.
Talene var mange og passe lange, en klok toastmaster hadde annonsert på forhånd at det var fint om de som ville si noen ord, synge eller gjøre noe annet til ære for brudeparet holdt seg til en gitt tidsramme. Likevel satt vi lenge, vi lo og vi gråt og vi skålte og vi skålte.
De aller fleste av oss drikker alkohol, rundt 85 prosent av den voksne, norske befolkningen over 15 år for å tallfeste det, og jeg tror ikke min datters bryllup var noe unntak. Men noe riktig må det være i alt jeg har lest om at unge mennesker i dag drikker betraktelig mindre enn tidligere generasjoner (så er det sikkert enn sannhet med mange modifikasjoner, og jeg vet at det er store sosioøkonomiske forskjeller). Men her, denne lørdagen i februar, var det bare lystige og glade mennesker – med kontroll, og jeg fikk nesten lyst til å bruke ordet; lykkepromille.
Opp gjennom årene har jeg vært i mange bryllup, de aller fleste ligger en god del år tilbake i tid. Da broren min giftet seg for snart 39 år siden, hadde bryllupet mer omriss av fest på lokalet enn bryllup. Et stykke ut på kvelden kom spriten fram og alt var ikke like vakkert lenger.
En tyllkledd forpjusket jente havnet utkavet, etter å ha spydd utrolig mange ganger, ved siden av farfaren min. Farfar var en sindig mann som stablet den kanonfulle sånn noenlunde på bena, fikk helt i henne noe kaffe og sørget for at hun kom seg hjem. Mange bryllup har nok vært slik; full rulle, her skal det festes, enorme mengder med alkohol og veldig mange som har blitt stablet på beina – og hvor bondeanger og bakrusen har sloss om førsteplassen dagen derpå.
De fleste av oss drikker som sagt, men vi drikker ikke like mye. Studier viser at vår alkoholbruk er skjevfordelt i befolkningen. Eller sagt på en annen måte; en liten del av befolkningen står for en svært stor andel av det samlede alkoholkonsumet. Som en tommelfingerregel kan vi si at de cirka ti prosentene som drikker mest, konsumerer omlag halvparten av alkoholen som drikkes.
Det er ikke sikkert at alt var så mye bedre før i tiden. Jeg kjente i hvert fal på at det var en flott fest. Med alkohol og uten fyll.
Så har altså verden gått framover – og i positiv retning. Selv med fri bar.
Foto: Jon Sandbu — Maximilian Photography