«Hadde du bare innrømmet dette med en gang, skulle vi hjulpet deg!»

Å lyve i en eller annen grad ligger i menneskets natur. Vi gjør det alle sammen selv om det oftest dreier seg om små hvite løgner og pynting på sannheten. Men uærlighet straffes, særlig hvis det gjelder rusproblematikk.

Fra vi er barn får vi høre at vi må snakke sant. Når sannheten er på bordet er liksom alt greit igjen. Du må i hvert fall ikke lyve, for da altså… Så vokser vi opp og blir kjent med hvite løgner. En hvit løgn er i følge Wikipedia en løgn eller bevisst usann ytring som ikke har til hensikt å gjøre noen skade, men som eksempelvis nyttes for å unngå en ubehagelig situasjon. I motsetning til sorte løgner som er mer alvorlig og har til hensikt å såre eller skade andre, handler hvite løgner mer om at vi overdriver, underdriver, legger på eller trekker fra som det passer seg. Vi lærer oss altså å pynte litt på sannheten for å unngå ubehag for oss selv og noen ganger andre. Av og til for å komme oss ut av en knipe, noen ganger for oppnå noe, andre ganger for å pynte på fasaden eller gjøre oss selv mer interessante.

I sosiale medier gjør vi det hele tiden. Du kan ha hatt den kjipeste helgen eller ferien, men på facebook var den heeeeelt fantastisk. Du kan ha kranglet med ektefellen og synes han er den største idioten i verden. Men hvis det tilfeldigvis er bursdagen hans den dagen, ja da elsker du han så høyt at avstanden til månen visstnok ikke er nok. En bekjent som jobber innen rekruttering forteller at noen cv`er på LinkedIn er så pyntet på at de overhodet ikke matcher den personen som kommer inn til intervju. Men det var jo ikke vondt ment eller ment for å skade noen, så oftest slipper man unna med en unnskyldning. Det er mange grunner til en hvit løgn i ny og ne. Det kan være for å unngå nederlag, fordi sannheten er vond, fordi vi ønsker så sterkt at det var annerledes, eller fordi vi søker bekreftelse og anerkjennelse. Fordi vi ønsker å bli sett. Helt grunnleggende basale behov hos ethvert menneske altså. Amerikansk sosialpsykologisk forskning viser at folk lyver en til to ganger om dagen i samtaler med andre som varer i fire til fem minutter.

Så hvorfor river vi oss i håret over at medarbeidere med et problematisk forhold til rus eller spill ikke bare kan innrømme og fortelle sannheten? Handler det om skuffelsen i det at vi blir løyet for, mer enn det faktiske rusproblemet? Veier opplevelsen av å ha blitt lurt av en betrodd medarbeider som vi har satset på tyngre enn å ivareta ansatte? Det betyr ikke at arbeidsplassen skal godta uakseptabel atferd og brudd på lover eller arbeidsreglement. Nei, tvert i mot. Men har vi en tendens til å belønne sannhet med hjelp og Akan-avtale, og straffe uærlighet med oppsigelse?

Livet kan bli et nummer for stort for oss alle innimellom. Vi velger ulike mestringsstrategier. Vi kjenner ikke alltid innholdet i ryggsekken til kollegaen vår eller årsaken bak problemet. Noen står i en dyp livskrise når et problem avsløres, og måten man blir møtt på av arbeidsgiver kan være helt avgjørende  for veien videre og hvorvidt man kommer ut av det med selvrespekten i behold. Det kan lønne seg å bruke litt tid på den fasen der vi oppdager et problem og tilbyr hjelp. Desperate situasjoner tvinger ofte frem løgner og desperate handlinger.

Rekk opp hånda den av dere som forteller andre, særlig sjefen, det du skammer deg mest over i livet! Hvis du rakk opp hånda, hvilken versjon hadde du fortalt?