Hei, jeg heter Lars…….

Nei jeg har ikke byttet navn. Dette er tittelen på boken til Lars Kittilsen der han forteller om noe av sitt liv, eller En alkoholikers dobbeltliv som han selv kaller det. Mange husker sikkert Lars fra Akan-dagene høsten 2014, og nå kan vi altså få ta en større del av livet hans i bokform.

Som rådgiver i Akan-arbeid holder vi et høyt fokus på forebyggende tiltak, nye forebyggingsverktøy og arbeid med bedriftskultur. Det er imidlertid viktig å bli minnet på at vi må ha en tanke til i hodet, – noen ganger er det for sent med generelle forebyggingstiltak! Noen ganger er det sånn at en person har et konkret alkoholproblem som han eller hun trenger hjelp med, gjerne så snart som mulig.

Senest i forrige uke ble jeg spurt om det ikke var verre før, at det var flere med alkoholproblemer i arbeidslivet tidligere. Egentlig et vanskelig spørsmål å besvare, det finnes jo ingen statistikk på dette. Så jeg ble litt svar skyldig, måtte svare at mitt inntrykk er at det nok var adskillig flere med synlige problemer før, og at de personene med mest synlige rusproblemer har vanskelig for å fungere i dagens tøffe arbeidsliv, så de er nok ikke der lenger. Alkoholforbruket i Norge skal imidlertid ha økt med 40% de siste 20 årene, så det er vel egentlig lite sannsynlig at antall personer med problemer da kan ha blitt færre?

Lars var en av de som du ikke kunne se det på. Tvert imot han var kanskje en av de sprekeste på arbeidsplassen, løp maraton og var førstemann på jobb om morgenen. Som han forteller har tidligere kollegaer i ettertid sagt til ham at han var den siste de ville tro kunne ha alkoholproblemer. Men det var ikke et alkoholproblem «light» som Lars hadde, leser du boken så forstår du det.

Det er kanskje der vi står i dag, når jeg hører at «vi har ikke behov for Akan – vi har ingen med problemer hos oss», så ser vi kanskje med feil øyne! Vi har nok alle et ganske stereotypt bilde av hvordan en med alkoholproblemer ser ut. Vi er ofte ikke klar over at i svært mange tilfeller så synes det ikke utenpå – ikke engang for de som jobber sammen med vedkommende. Eller bryr vi oss egentlig ikke om hvordan våre kollegaer har det? Jeg håper ikke det.

I boken gir Lars oss et godt bilde av hva det vil si å ha et alkoholproblem – det handler om angst og uro, om tap av kontroll og løgner og selvbedrag. Og han forteller også om at alkoholen i utgangspunktet har sine positive sider, med all den «kultur» man forbinder med vinsmaking og kunnskaper om ølsorter. Men for noen blir alkoholen alt annet enn kultur! At alle er forskjellige og at det bare er sin historie Lars kan uttale seg om, er en gjenganger i boka. Og det er nok viktig, at veien ut av drikkingen og resten av livet er det Lars selv som må ta ansvar for.

Det er en utfordring for oss i arbeidslivet hvordan vi skal møte en person med rusproblemer i den fasen der han eller hun ikke erkjenner noen ting. Vi kan lett bli sinte og komme med en moralsk pekefinger, – men er det noe personen trenger så er det nok heller et tilbud om hjelp og litt «guiding» i hvordan man kan komme dit. Når man så skal prøve å hjelpe så er ikke grensen så lett å se mellom det å bli en muliggjører til å fortsette drikkingen, eller å bidra til positiv endring.  På en arbeidsplass har vi egentlig klare roller i forhold til hverandre, så forholdene skulle ligge godt til rette for en saklig intervensjon. Konsekventhet og støtte blir da viktigere ord enn konfrontasjon og trusler.

Ved å lytte til Lars sin historie får vi et innblikk i hvordan det var for ham, og kanskje kan det hjelpe oss ett skritt videre i denne delen av vårt Akan-arbeid som handler om å hjelpe en kollega som trenger det. Og det er gjerne for sent å komme med hjelpen den dagen oppsigelse er uunngåelig.

Les boka!