Hva lærte vi av “skammekroken”?

Skam er et velkjent fenomen, og en følelse de aller fleste av oss har kjent på.

En sosial følelse der vi kjenner oss små og mindreverdige både i egne og andres øyne. Noen husker begrepet «skammekroken». En straff for ulydige småtasser, som skulle sitte for seg selv utenfor fellesskapet og skamme seg til de sa unnskyld.

Jeg tenker det er greit å være bevisst egen sårbarhet, skamfølelsens ubehag og hvordan vi mestrer denne følelsen. Du har kanskje blitt «tatt på fersken» i å gjøre noe du innerst inne vet er galt?

Å bli kalt inn på sjefens kontor

Selv husker jeg da jeg ble tatt i smugrøyking. Og læreren som oppdaget at jeg ikke hadde gjort lekser, og jeg måtte lese høyt for klassen. Jeg husker fortsatt den læreren! Alle har vi ulike opplevelser av å føle oss små og mindreverdige, uten nødvendigvis å sitte i skammekroken.

I arbeidslivet står vi i situasjoner der vi ikke presterer, eller ikke fungere som forventet. Krevende livssituasjoner fratar oss fokus og sykdom reduserer kapasiteten. Vi kan stå i noe vi ikke vil dele, av frykt for andres reaksjoner eller konsekvenser. Kan du kjenne deg igjen? Å bli kalt inn til leders kontor i en slik situasjon, kan oppleves ganske så utrygt.

Iblant når jeg snakker om relasjoner og den nødvendige samtalen med ledere, tar jeg opp temaet skam. Skam er som regel forbundet rus- og avhengighet. Grunnen er at de aller fleste har en altfor høy forventning til hva de skal få ut av disse samtalene. Av erkjennelser og innrømmelser fra den andre. Handler det om å erkjenne egen sårbarhet, vil de fleste holde tilbake. Vi reagerer alle på det ubehaget som følger av skam. Med taushet, sinne og fornektelse. Kanskje i en trygg relasjon med lettelse.

Test deg selv

En liten test: «Se for deg at du sitter i et rom med ukjente, og jeg ber deg lukke øynene og tenke på noe du skammer deg over. Noe du har gjort som du kanskje aldri har fortalt noen. Kanskje bare en nær venn. Hva tenker du på? Jeg går rundt i rommet og sier jeg vil prikke en av dere på ryggen. Hvis jeg prikker på deg, skal du fortelle akkurat det du tenker. Hvordan reagerer du?»

Poenget er at de fleste av oss har våre hemmeligheter, og blir vi presset i en utrygg situasjon, vil vi kun fortelle det vi ønsker å fortelle. Det er en naturlig respons. Hva er da meningen med å sette en annen i en situasjon der vi presser frem løgn og fornektelse?

Her er det lett å bomme på hoppkanten både som leder og kollega. Som leder kan du kjenne på frustrasjonen ved ikke å lykkes med samtalen, og kanskje til og med bli ganske sint på den andre som ikke vil innrømme det du har satt deg i hode er den andres problem.

Alle skammer seg over noe

Alle har vi noe vi skammer oss over. Å være bevisst på det, vil hjelpe oss i slike samtaler. Fra å forvente erkjennelse om du er leder, til å åpne for dialog: «Jeg ser at du ikke er med i lunsjen som du pleier, du behøver ikke fortelle hva det er, men vit at jeg er her og gjerne vil hjelpe deg». Det kan være en god åpning.

Med skammekroken skulle skammen virkelig læres. Skam deg! Jeg er litt usikker på hva jeg lærte av det. Ble jeg et bedre menneske? Neppe. I dag ses skammekroken mer som overgrep enn pedagogisk virkemiddel, og dagens barneoppdragelse handler mer om å gi god selvfølelse og trygghet i relasjoner. Dette er grunnleggende også i arbeidslivet.

LES OGSÅ:

• Ønsker du å lære mer om hvordan du kan ta en utfordrende samtale med en kollega? Se her.