Hvem er alle disse menneskene?

De burde da ha noe bedre å drive med

Først en liten innrømmelse: jeg har i lang tid hatt et litt vanskelig forhold til begrepet ildsjel. Jeg har noen ganger oppfattet dem som «nyttige idioter», som er med på ansvarsfraskrivelse hos bedrifter eller ledere i forhold til å sette ting i system.  Uttalelser som «den hyggelige fru Hansen er en klippe hos oss, hun tar tak i ting, hun er selveste Akan», har blitt hørt mer enn én gang. En dag er plutselig ikke Fru Hansen der lengre. Hun tok ut AFP og sparepengene sine og sitter på en strandstol utenfor Nice.

Fillern, akkurat nå som vi har så behov for henne!

Jeg har gjentatt til det kjedsommelige at ting må settes i system. Å gjøre seg avhengig av ildsjeler gjør systemet mildest talt sårbart. Som en tidligere kollega av meg pleide å si, med referanse til en samtale med en bedrift: «Akan, nei… hun slutta til påske».

Jeg mener fremdeles at ting må knyttes sammen i et system, men det har utviklet seg en fornyet beundring, eller respekt, hos meg for disse menneskene – ildsjelene. De som frivillig tar på seg en oppgave som mange kvier seg for, gjerne år etter år.  Hvem er disse menneskene som ulønnet tar den tunge, ansvarsfulle oppgaven som tillitsvalgt, verneombud, Akan- kontakt?  Hva er det de vil? Dreier det seg om personlig popularitet? Neppe. De står ofte mellom barken og veden. Pliktfølelse? Kanskje noe. Kan det rett og slett være et engasjement, et livssyn og samfunnssyn som sier at de må delta og vise at de bryr seg?

La meg snu det på hodet – hva hvis ingen var villig til å gjøre det lille, eller store, ekstra? Hva ville det føre til? Ville vi få en verneombudsautomat?  Hva slags arbeidsliv ville vi hatt?

Vi er heldigvis noen raringer i Norge, det å delta ligger visst i folkesjela. Det er spennende å lese statistikk fra Frivillighetnorge.no, der de viser til at 61 prosent av befolkningen bidrar med frivillig arbeid. Dette er høyest i verden, og det er snakk om 10 millioner medlemskap i frivillige organisasjoner. Da Røde Kors og VG kjørte en kampanje for å oppmuntre familier til å åpne dørene sine for folk som skulle feire jul alene, var responsen så stor at man manglet folk som trengte en «julefamilie».  I disse dager annonserer unge mennesker på Finn.no, der de tilbyr seg å åpne hjemmene sine for andre unge mennesker som ikke har noen å feire jul og nyttår med.

Hva hadde Akan vært i norsk arbeidsliv dersom ingen engasjerte seg?  Det kanskje hyggeligste og beste med min jobb som rådgiver i Akan, er å treffe nettopp dere som er engasjerte, som vil noe og som gjør det lille ekstra – det kan få stor betydning for noen.

Dere er slettes ingen nyttige idioter.

Men husk! Ting må også settes i system.