Hvorfor snakker vi ikke om det som skader oss mest?

Mens heroin gang på gang får oppmerksomhet på partipolitiske landsmøter og fyller spalteplassene i de fleste medier, er det fremdeles alkoholen som påfører oss de aller største skadene og ikke minst de store kostnadene.

I løpet av et år dør det 115.000 mennesker i Europa av alkoholrelaterte skader, Norge belastes med ca 18-19 milliarder grunnet uvettig og skadelig bruk av alkohol, og det blir anslått at en betydelig del av korttidsfraværet i Norge skyldes uheldig konsum av dette nytelsesmiddelet.

Så hvorfor snakker vi så lite om det? Har fastlegen din noen gang spurt deg om hvor mye du drikker? Eller når tok du kontakt med en venn eller kollega fordi du var bekymret over vedkommende sitt alkoholforbruk?

Mens «Petter uteligger» i beste tv-tid tar oss med på tur med heroinavhengige «narkiser» og gir oss et innblikk i alvorlige rusrelaterte skader, klubber ulike politiske parti gjennom ja til «pils i park», sterkøl i dagligvarebutikker og ciderutsalg på landsbygda.

Helt uavhengig av hva som er farlig for kropp og sjel, forsvinner alkoholen ut av det ruspolitiske landskapet. Ikke fordi man ikke vet at alkohol skader, men fordi man vet at det er politisk selvmord å gjøre noe annet. Fordi vi, folk flest, vil ikke ha flere restriksjoner eller avgifter, vi tror fremdeles at alkoholen i Norge «koster flesk» og er lite tilgengelig. At dette ikke stemmer er en helt annen sak. Slik forblir alkoholskader og plager den store, skjulte og kostbare lidelsen vi nesten ikke snakker om.

Mens rundt 40 prosent av de opiatavhengige i Norge har kontakt med behandlingsapparatet, har bare 5 prosent av de alkoholavhengige et behandlingstilbud. Tenk hvilken helsegevinst det ville være å øke denne prosenten til for eksempel 25 prosent, og for ikke å snakke om de økonomiske besparelsene det ville fått hvis vi nådde flere på et tidligere tidspunkt.

Siden ingen av oss er vaksinert mot å utvikle en avhengighet er vi alle tjent med en større åpenhet om skadene og plagene alkohol kan påføre oss. Alkoholavhengighet er en” snikende” lidelse, ofte med glidende overganger mellom bruk, skadelig bruk og avhengighet. Derfor er vi alle avhengige av å være overvåken med hensyn til eget og andres forbruk. Vi må tørre å se på oss selv, telle alkoholenheter og redusere et eventuelt stigende forbruk, og vi må tørre å gi beskjed når vi bekymrer oss for andre.

For det er nemlig slik at det alltid har vært lettere å behandle og forebygge små enn store rusproblemer. Så søk hjelp i tide, og selv om rusbehandling kan ta tid og krefter er det rimelig å anta at et alkoholisert liv er betydelig verre. Videre; i etterkant tenker de alle fleste som har fått kontroll over alkoholinntaket sitt at innsatsen i egen behandling definitivt hverken var bortkastet eller unødvendig.