Meningsfullt eller meningsløst? Ferge-grublerier fra en Akan-rådgiver
Publisert: 09.12.2018
Skrevet av: Jarle Wangen
Mulig jeg er en naiv dott med en urealistisk tro på folk. Men jeg tror mennesker egentlig vil hverandre vel. Det er ikke noe skadefryd i å se andre streve. Det gjør noe med oss, tror jeg. Sånne tanker kan jeg få mens roen senker seg om bord på en av landets (fortsatt) mange ferger.
I disse bro- og tunnel-tider fremstår sikkert dette som lite tidsriktig eller politisk korrekt, men jeg liker å kjøre ferger over fjorder på Vestlandet. Fergeturene gir et lite pusterom og noen ganger fantastiske naturopplevelser. I mine år som rådgiver har det blitt en del turer.
Midt på dagen er det lite folk og ofte god stemning. Det er noe fredfullt å seile i mellom fjell og fjord og tankene får ofte næring. Jeg skal selvfølgelig på et bedriftsbesøk eller har nettopp avsluttet et. Og det er i slike stunder om bord på ferger, mens livet ikke kan gå fortere enn farten på fergen, at jeg får slike tanker. Ofte handler tankene om hva jeg har sagt, snakket om eller en opplevelse av hva jeg bør snakke om.
I løpet av de siste årene har jeg merket at jeg stadig oftere snakker om Akan-system og hvilke muligheter den gir. For hvilke muligheter har vi egentlig? Svaret er en selvfølge for meg, men for tilhørerne, det være seg ledergrupper eller verneombuds-samlinger, så er det kanskje ikke like klart. Likevel opplever jeg at de aller fleste jeg møter på de mange samlingene, viser stort engasjement for arbeidet som jeg og mine kolleger i Akan gjør. Og hva vi gjør sammen. Sammen kan vi flytte fjell.
Hva er det unike disse menneskene får øye på under våre samlinger? Selvfølgelig nærheten og vennskapet, det kollegiale kameratskap som oppstår på en arbeidsplass. Vi kan selvfølgelig bli både sinte og sure på hverandre. Noen steder har man et dårlig arbeidsmiljø. Dette er kjent. Likevel er det en arena hvor det ofte er lett å se eller oppleve at livet kan bli noen nummer for stort. For den enkelte, kanskje for de som ikke tenker slik som meg, blir spørsmålet hva vi gjør med dette. Ofte gjør vi dessverre ingen ting.
Har det noen mening?
Men likevel, til tross for disse flotte opplevelsene jeg kjenner på i disse fellesskapene, så kjenner jeg også på tvilen. Gjør det overhodet noen forskjell at jeg står og snakker om dette i en bedrift? Eller blir det bare en happening, et kryss i handlingsplanen: Årets besøk av Akan er gjennomført». Sjekk, kryss i ruta og takk for i dag.
Jeg, en sutrer?
Et krus med kaffe og en svele i hånda kan være en effektiv trøst når grubleriene tar litt overhånd. Men ærlig talt. Dette høres ut som egosentrisk sutring. Jeg må ha trua! Ok, jeg kan ikke redde verden, eller sørge for at alle som trenger oss, eller alle hjelpetrengende får hjelp. Men noen ganger, (har du hørt den før) synes jeg det er svært meningsfylt å gjøre dette. Til tross for gjesping og uinteresserte blikk i fra tilhørerne.
Det er i det minste en anerkjennelse til de som har tatt initiativet, de som ikke gir seg og de som brenner for saken. Dette handler ikke om meg, men om de som faktisk gjør jobben. Hurra for de som gjør jobben. Ofte er det snakk om uselviske pliktoppfyllende mennesker som ikke aksepterer at vi skal være passive tilskuere når noen av våre «ikke får det til».
Skjerp deg sier jeg til meg selv, skjerp deg. På en god dag så vet du at det nytter. Du vet du kan oppmuntre noen akkurat nok til at de er villig til å tenke seg om, og noen gang trå over den dørstokkmila det er å ta tak i noen eller noe man i utgangspunktet ikke har hatt spesielt lyst til. De vil selv oppdage gevinsten.
Ferga nærmer seg land og jeg takker mentalt for turen. Jeg begynner faktisk å se frem til neste bedriftsbesøk og lurer på hva som venter meg. Meningsfylt?