Misforstått lojalitet

Har du noen gang handlet ut i fra hva som synes best for den andre, og ikke ut ifra dine egne verdier? Har du sett en annen vei? Eller kanskje dekket over for andre og servert en aldri så liten hvit løgn?

Jeg tror vi alle har kjent på det. Vi kommer alle i situasjoner som setter lojaliteten vår på prøve. Situasjoner som gir den snikende følelsen av at du bør gjøre det som forventes av deg, hva som vil skape minst mulig ubehag for den andre, for å unngå scener og dårlig stemning, eller for å slippe dårlig samvittighet.

Det kan være den nære kollegaen som i all fortrolighet forteller om kokainsniffing på firmafesten som du for all del ikke må fortelle til sjefen. Eller han som ber deg gjøre jobben hans noen timer fordi han er i så kraftig bakrus at han ikke orker det selv. Når jointen rulles på nachspielet og du later som du ikke ser, heller enn å gå derfra for å signalisere dine holdninger og være tro til dine verdier. Hun som alle mistenker drikker for mye, som alle snakker om og ikke med.

Hvor er lojaliteten i dette? Har ikke kollegaen rett til å vite hva som blir sagt om henne bak hennes rygg? Kanskje en samtale er det som skal til for å sette i gang tanker og prosesser som fører til endring i alkoholforbruket. Står relasjonen til en kollega høyere enn bedriftens verdier og omdømme? Ved å dekke over, bortforklare, unnskylde og synes synd på bidrar vi til å forsterke et problem. I praksis skaper vi enda flere muligheter for den det gjelder til å utvikle problemer ved å ikke reagere, fortelle hva vi opplever eller uttrykke vår holdning. Jeg tror ikke det handler om konfliktskyhet nødvendigvis, men mer om å gjøre situasjonen minst mulig smertefull for den det gjelder. Og seg selv. Og alt dette i beste mening.

Har du gode venner trenger du ikke speil har noen så klokt sagt det. Det kan være ubehagelig der og da. Men alternativet er så mye mer ubehagelig i lengden. For deg selv. Og den det gjelder.