Noen ganger går det bra, også når det handler om narkotika!

Det er ofte alkoholproblemer som er grunnlaget for at ansatte går inn i en Akan-avtale. De senere årene har vi også sett en økning av spillproblemer, og medikamentavhengighet er også representert. Kanskje overraskende for noen, er det også en ikke ubetydelig andel av de som inngår en Akan-avtale som har narkotikaproblemer. For et drøyt tiår siden gikk det fortsatt an å innhente årsrapporter fra norsk arbeidsliv, rapporter som sa noe om Akan-aktiviteten i foregående år. Der dreide hver tiende «Akan-sak» seg om narkotika! Svarprosenten på rapportene ble etter hvert så lav at dataene ikke lenger kunne sies å være representative, i dag kan vi derfor ikke si så mye om andelen narkotikasaker. Til neste år setter Akan kompetansesenter i gang et prosjekt for å systematisere noen av de erfaringene som finnes med narkotikaproblematikk og Akan-avtaler.

Arbeidsplassen har en betydning

For ikke lenge siden hørte jeg om en vellykket Akan- avtale som omhandlet en mann i 40årene. Det var amfetaminbruk som var problemet. Det hadde gått fint i ett år nå, etter et tilbakefall. Jeg blir imponert over hvor mye arbeidsplassen (les: leder, akan-kontakter og kollegaer) stiller opp og engasjerer seg, og er villig til å gi en kollega en ny sjanse. Og ikke sjelden enda en sjanse.

Jeg er selvfølgelig også imponert over hvor mye vedkommende selv klarer å stable på bena av viljestyrke og stå-på-vilje, og alt det som trengs for å komme ut av en tøff situasjon. Det å kunne berge jobben ser ut til å være en utrolig god motivasjonsfaktor. Når man i tillegg klarer å etablere nødvendig hjelp rundt vedkommende, er oddsene gode.  Dessverre har jeg også støtt på situasjoner der det ikke har gått bra, der det å komme seg bort fra aktiv rusing har vært for vanskelig. Det viser seg at så lenge narkotikaproblematikk og arbeidsliv er et teoretisk spørsmål, så er det nok mange som tenker «dette kan vi ikke ha i vår virksomhet» og «her må det bare være rett ut!». Det ser likevel ut til at når det kommer til et konkret medmenneske som har problemer, så er omsorgstanken i mange tilfeller med, og det er godt å se.

Hasj eller alkohol

Det er for tiden en pågående samfunnsdebatt som omhandler mer eller mindre avkriminalisering eller legalisering av narkotikabruk. Hvis det er sånn at dagens lovverk og håndhevelse er til hinder for at personer får den hjelpen de trenger, så er selvfølgelig ikke det bra, og det burde vi som samfunn finne løsninger på.

Diskusjonen kommer ofte inn på sammenligning av hasj og alkohol, men for å sitere professor Fred Nyberg, Uppsala Universitet, så er det sånn at 98 % av de som røyker hasj, også drikker alkohol! De unge som har røkt hasj mer enn 20 ganger det siste året, drikker 13 liter alkohol pr år. De unge som ikke røyker hasj derimot, drikker «kun» 3 liter alkohol pr år. Så hvor interessant er det å sette de to rusmidlene opp mot hverandre, når spørsmålet egentlig burde være å sammenligne alkohol med hasj + alkohol? Å sammenligne avhengighetspotensiale i ulike preparater er kanskje heller ikke så interessant, når det egentlig ofte er en avhengighet til rusen som er det mest avgjørende.

Hasj kan gi nedsatt innlæringsevne og oppmerksomhet i ett til to døgn etter en rus. Jeg har hørt mange forskere bekrefte dette. Uten å gå inn på andre skadevirkninger ved gjentatt eller langvarig bruk, så er nedsatt årvåkenhet «her og nå» alvorlig nok i arbeidslivet.

Hva sier policyen om narkotika?

Vi har stor tro på at en klar ruspolicy i virksomheten er viktig som et forebyggende tiltak. En arbeidsplass trenger klare retningslinjer for hva som er akseptabelt og ikke. Det er ingen tegn som tyder på at vi står overfor en liberalisering i arbeidslivet på dette punktet. Også i de få sakene som har havnet i rettsapparatet, der det har dreid seg om narkotika og arbeidsliv, må man nok si at retten har hatt en relativt konservativ holdning.

Vi tenker vel at arbeidsplassen reflekterer det samfunnet vi lever i, så vi får følge samfunnsdebatten nøye. Kanskje blir det en del Arbeidsmiljøutvalg som i framtiden må ta opp diskusjonen om hva som skal gjelde vedrørende narkotika i egen virksomhet. Mange virksomheter har allerede i dag en policy som sier noe om holdning til bruk av narkotika, også fritidsbruk. Her har det gjerne vært sikkerhetsargumentet som har vært avgjørende; sikkerhet både overfor eventuelle virkninger og ettervirkninger av rus, og også sikkerhetsaspektet ved at narkotikabruk betyr en kriminell handling og alt hva det kan innebære.  Må vi tenke nytt om dette?

Vi får følge debatten!