Noen sjefer går i glemmeboka – det er de gode vi trenger nå

Sjefer kommer i alle varianter, akkurat som arbeidstakere gjør det. De fleste av oss har sikkert opplevd både gode og dårlige sjefsutgaver. Men visste du at gode sjefer kan gjøre en forskjell av stor betydning?

En av mine aller første sjefer var en pussig skrue. Jeg var ung journalist og ikke så lite stolt over å ha fått jobb på utenriksavdelingen i en av landet største avisredaksjoner. Jeg gledet meg til å kunne dekke det som skjedde i verden.

Kan du sy? sa sjefen etter et par timer. Sy?? Jo, jeg kan sy, jeg har til og med gått et år på syskole. Tror for øvrig ikke jeg hadde oppgitt det på CVén min da jeg søkte jobben.
Flott sa sjefen, for da kan du dra hjem med drosje og reparere olabuksa mi… Jeg må ha sett ut som et spørsmålstegn, men enden på visa var at jeg tok drosje hjem til leiligheten min, reparerte olabuksa hans og tok en ny drosje tilbake til redaksjonen. Alt på avisens regning. Sjefen var storfornøyd med at yndlingsbuksa hans var hel og gikk glad og fornøyd på date med hun som etter hvert ble hans kone, og som han er gift med, noen-og-tretti år senere.

Resten av sommeren jobbet jeg med utenriksstoff. Jeg var til og med så heldig at jeg fikk intervjue Desmond Tutu som var på et privat besøk i Nittedal hvor jeg nå bor.
Det finnes som sagt sjefer i alle varianter og har du mer enn noen år bak deg i arbeidslivet, så har du kanskje opplevd noen av de typene som gjerne karikeres i media. Under tittelen Slik takler du sjefen din: Åtte ledertyper som skaper hodebry, listet Dagbladet en gang opp ulike sjefstyper:

• Duracellkaninen: Som lever for jobben, og glemmer at ikke alle er som henne. Løsningen er «å jobbe mer effektivt, kjære deg».
• Idétyven: Presenterer dine ideer som sine egne. Her setter sjefen navnet sitt på ideer som ender i suksess, som om det er det mest naturlige i verden.
• Det svarte hullet: Er livredd initiativ, det krever arbeid og han vil gjøre minst mulig.
• Vinglepetteren: Skyr konflikter, og mangler ryggrad og snur kappen med vinden.
• Kongen på haugen: Kamuflerer hån og hets som uskyldig moro og går alltid i forsvar.
• Manipulatoren: Er opptatt av egen vinning og har en sterk trang til å trekke i trådene. Har ofte en skjult agenda.
• Løftemakeren: Lover og lover, men leverer ingenting.
• Skrekken: Gir aldri ros, kjefter høylytt eller med alle på kopi i mail. Tar kun opp det hun er misfornøyd med i evalueringsmøter.

Vi kan le, men faktum er at det er mye sannhet i disse beskrivelsene. De siste månedene har både norske ledere og arbeidstakere befunnet seg i en form for unntakstilstand. Fra én dag til en annen, pakket vi med oss det vi rakk og ble sendt på hjemmekontor. Andre ble permittert. Nå begynner samfunnet så smått å åpne og sakte, men sikkert vender mange tilbake til arbeidsplassen sin. Det er ikke like enkelt for alle. Hva gjør vi når folk kommer tilbake til jobben og alle ikke har hatt det like greit? Det må sjefen tenke gjennom.

Flere store endringer på kort tid øker sjansen for å trigge tidligere utfordringer. Og vi vet at behovet for å dempe det med rus eller spill kan ha vært løsningen for noen. Hverken Skrekken eller Duracellkaninen har mye å bidra med overfor de som har hatt det ugreit.

De to tenker dessverre ikke på at for arbeidstakere med rus- og avhengighetsproblematikk kan det å komme tilbake på jobb bli like utfordrende som det var da arbeidsplassen stengte.

Jeg har ikke hatt alle disse karikerte utgavene som sjefer, men det har vært noen jeg lar gå i glemmeboka. En tidligere sjef pleide å fleipe med sin egen rolle ved å si; at det som er så fint i denne organisasjonen, er at vi sparker inkompetanse oppover. Alle lo, fordi han var en god sjef med massevis av selvironi, faglig tyngde og stor tillitt til sine medarbeidere.
Jeg har også hatt fantastiske sjefer. Trygge gode ledere som fikk fram det beste i meg og som alltid fikk meg til å gå den ekstra mila. Spesielt én var helt fantastisk og sto som en påle i storm og stille. Uttrykket hel ved fikk et ansikt. Han hadde bare en ulempe; han mumlet utydelig på en dialekt som til tider var vanskelig å forstå for en fra Oslo. Ikke alltid like heldig når man skal i debatter på radio for eksempel. Etter en debatt i NRK fikk han masse ros av alle kollegene for at han hadde vært så klar og tydelig. Jau, svarte sjefen. Unni har sendt meg tjue tekstmeldingar om at eg må snakka TYDELEG.

Tilbake til dem som ikke har hatt det så lett. Til dem som kanskje gruer seg for å komme tilbake til jobben. Det aller beste du som sjef kan gjøre nå er følgende: Dersom du bare har en ørliten bekymring om at han eller hun ikke har det så greit: Ta en prat. Spør hvordan vedkommende har det. Inviter til åpenhet og ta en evaluering på hvordan den siste tiden har vært for den det gjelder. Å bli sett gjør alltid godt. Du kan kanskje føye til; at hadde jeg kunnet, så skulle jeg gitt deg en klem. Det siste er frivillig, det andre ligger i det å være leder.

Jeg tror jeg ville ha valgt meg Utviklersjefen som Dagens Næringsliv skrev om i en sak om sjefstyper for noen år tilbake. En ekte lagspiller som elsker å se andre utvikle seg, som har lett for å jobbe sammen med ulike typer mennesker og ikke minst, som er flink til å lytte.

Ledere som er støttende ovenfor en medarbeider med utfordringer bidrar ofte til langt bedre forebygging og gjennomføring enn de kanskje selv er klar over. De kan faktisk gjøre en forskjell. Det gjelder ikke minst nå.