Om å gråte for sin syke mor

Det er ingenting som tyder på at verken regjering eller stortingsflertallet har planer om å endre nåværende spillpolitikk i Norge. Likevel finner enkelte aktører at det er tid for å sende ut «nødraketter». De gråter for sin syke mor. Spillpolitikk handler om noe langt større enn frie markedskrefter og individets frihet. Det handler om hensynet til de mest risikoutsatte av oss og deres pårørende.

Av
Elisabeth Ege, direktør i Akan kompetansesenter
Jarle Wangen, seniorrådgiver og ansvarlig for spillproblematikk, Akan kompetansesenter

Kommunikasjonsdirektør i Discovery, Espen Skoland, var nylig ute i Medier24 og kritiserte blant andre VG for å løpe spillmonopol-lobbyens ærend. Han mente saken om Christoffer på 27 år som har spilt bort store beløp på pengespill, er et eksempel på dette. «Vi risikerer at det tas beslutninger som setter det norske mediemangfoldet på spill», skrev han i sin kronikk.

Skoland tegner et bilde vi i Akan kompetansesenter ikke kjenner oss igjen i. Heller tvert imot. De store medieselskapene som vil tjene store penger på et frislipp av spillreklame på TV, har ressurser til å kjøre et løp vi på motsatt side kun kan drømme om. Akan kompetansesenter er en ideell organisasjon eid av LO, NHO og staten, og uten økonomiske muskler til å ta opp verken PR- eller reklamekampen de store kommersielle medieselskapene kan mobilisere.

At kommunikasjonsdirektøren er bekymret for at et forbud mot spillreklame vil føre til konkurser, er vi, for å være helt ærlige, ikke så bekymret for. Discovery og andre internasjonale medieselskap er fullstendig klar over at de opererer i et marked der de kan risikere å tape penger. Og er det ikke liv laga for forretningsideen til Discovery, så er det en del av det å drive business.

De store kommersielle aktørene viser reklame, som er ulovlig i Norge men som de sender fra utenlandet, for å lokke flere til å bruke egne, og til tider, andres penger på pengespill. De må gjerne kalle oss som er for den eksisterende enerettsmodellen for moralister. Det er en grei hersketeknikk. Vi synes ikke, som andre i denne debatten, at 35 000 spillavhengige er et lite antall. Spesielt ikke når dette er et forsiktig anslag. Vi håper derfor at de som skal fatte beslutning i denne saken lytter til de aktørene som møter baksiden av pengespill, og som har kompetanse, kunnskap og erfaringer om mulige konsekvenser av et frislipp.

Akan kompetansesenter begynte å engasjere seg i spillproblematikk tidlig på 2000-tallet, da vi fikk stadig flere henvendelser fra norske arbeidsplasser vedrørende ansatte med betydelige problemer knyttet til spill. I løpet av årene som har fulgt, har vi fått mange henvendelser fra mennesker som har satt seg i dyp gjeld, uten å se hvordan de skal klare å komme seg ut av situasjonen.

Gjennom dette arbeidet har vi i Akan fått en bevisstgjøring av at pengespillproblemer ikke tilhører den private sfæren, men er i aller høyeste grad også noe arbeidsgiver etter hvert får på sitt bord. Hele 72 prosent av de som i 2018 ringte inn til Hjelpelinjen, var i jobb. Dette tallet understøtter de erfaringene vi gjør oss ut ifra henvendelser vi får gjennom vår veiledningstelefon og chat.

De som kontakter oss beskriver personlig konkurs, ødelagte relasjoner, oppsigelser basert på underslag og tyveri på egen arbeidsplass, og i enkelte tilfeller også selvmord.

I tillegg til endret atferdsmønster og arbeidsutførelse er det noen tegn som er spesielt relatert til pengespill, og som naturlig nok påvirker arbeidsgiver:
● Forutsigbart fraværsmønster («syk» dagen etter lønning)
● Benytter seg ofte av forskudd på lønn eller feriepenger
● Økonomiske problemer
● Underslag

De som havner med spillegjeld, sliter med skam, det er vanskelig å snakke om og be om hjelp. De blir ofte møtt med at de «må skjerpe seg». Så enkelt er det dessverre ikke. Nye typer pengespill, plattformer og kanaler utvikles stadig, og tilbudet av fjernspill, blant annet via internett, vokser. Selv de som har klart å komme ut av avhengigheten, forteller at de blir kontaktet med lokketilbud fra spillselskap. De får for eksempel penger på en konto de kan bruke på spill. Og så er man i gang igjen.

250 000 nordmenn spilte hos utenlandske spillselskap i 2017 og de tapte mellom 2 og 2,2 milliarder kroner på disse spillene, viser estimat fra Lotteritilsynet. Markedet for den type spill som de utenlandske spillselskapene tilbyr er stort, og det er derfor fristende for investorer med penger å gå inn i dem for å ta del i gevinsten. Vi som ser de de smertelige konsekvensene av spillavhengighet, for dem som spiller, for deres familier, for kolleger og andre, skulle ønske at hensynet til spilleavhengige og deres nærmeste veie tyngre enn kjappe økonomiske gevinster hos dem som tjener på å promotere denne type spill.  Pengespill er ingen ordinær vare, noe forretningsmannen Jan Petter Sissener så godt beskrev det i en kronikk i Dagens Næringsliv i mars 2016: «En lisensmodell for pengespill i Norge vil ikke løse mange problemer, men garantert skape noen nye».

Kronikken ble publisert på VG-nett 12/3