Skammens skyggeverden

Hvorfor grep ingen inn?  Løftet meg opp av gjørmen – der jeg kavet rundt i skam og ensomhet, dopet ned på alkohol.  Redd. Alene. Og skamfull.

Foto: Werner Anderson

Det måtte da syntes på meg at jeg var på alkoholens rutsjebane som bare gikk én vei: Ned i gjørma, inn i mørket og ut av denne verden.  Jeg levde i verden og utenfor.  Og verden utenfor, mitt alkoholiserte univers var det jeg foretrakk.  Det var dit jeg søkte hele tiden, og livet midt imellom slagene, var bare en hviletid, hvor jeg gikk rundt og ventet på å ta meg et glass vin. Så for å drikke opp hele flasken.

Jeg prøvde å holde fasaden. Og med ung alder, så gikk det ikke så verst.  Men nå når jeg ser på bilder fra den tiden, før jeg ble tørrlagt, så ser jeg en sliten og pjuskete småbarnsmor med sorgfulle triste øye.

Smilet når ikke opp til øynene.  Skriker blikket mitt om hjelp, mon tro?  Jeg følte det slik. Den gangen.

At jeg håpet at noen så meg. Og grep inn. Støttet meg. Løftet meg tilbake til livet.

For det klarte jeg ikke selv.  I mange år.  Familien rundt meg, venner og ikke minst på jobben, ingen grep inn. Sånn ordentlig. Joda, jeg hørte noen ganger at jeg alltid drakk når jeg kunne, men det feiet jeg bort som et ubehagelige insekt på skulderen min.

Når jeg gikk hjem i lunsjen fra jobben, drakk jeg i et skogholt hvor jeg hadde et deponi – og så helt hjem for å drikke enda mer – og så gå tilbake til jobben.  Come on, den jenta har skikkelig trøbbel!

Det var jo på jobben jeg var hver dag.  Kom aldri for seint.  Mer eller mindre flott sminket, kule klær, men håret var dødt og pistrete. Ikke så rart da jeg hadde diaré de siste årene av min drikketid.  Næring ble ikke i kroppen.

Men jeg leverte på jobb.  Fikk i havn store kontrakter, ble kåret til månedens medarbeider og fikk en fin stresskoffert i skinn. For å løpe ut i verden og innbringe flere kontrakter.  Her skuffet jeg ikke. Men mot meg selv var jeg en ødeleggende og destruktiv selvskader.  Innerst inne viste jeg at jeg drakk meg ut av livet, dreit i det egentlige, det viktige, da jeg var full og ble skamfull, sorgfull og så ingen mening i et liv jeg ikke mestret i mine edrue timer.

Firmafestene var også en arena hvor jeg ble full hver eneste gang.  Og sex hadde ingen grenser.  Ikke alle drakk og de måtte da se noe?  Et visst mønster. At noe var fryktelig galt. En gang beruset på et julebord kan alltid aksepteres, men hver gang???

Når jeg endelig ikke orket mer, begynte jeg å søke meg rundt etter hjelp.  På jobben snakket vi aldri om Akan. Vi hadde egen bedriftslege i samme bygg, men dit torde jeg ikke gå, var redd for at veggene der var for tynne og at lederen min ville få beskjed om at jeg ikke mestret livet, at jeg drakk for mye for ofte, alltid egentlig.

Så takknemlig jeg hadde vært hvis lederen min hadde løftet meg opp så jeg hadde sluppet de siste mest gjørmete årene.  For det var de som var verst.  Hvis han hadde sagt at «vi er bekymret for deg» og at det finnes hjelp.  Uten å fortelle meg nedsettende om at dette bør du da jammen meg fikse Gunn-Helen, du superselgeren vår!

Men jeg hørte aldri de ordene.  Jeg fikk ikke den omsorgen. Følte aldri de hendene som skulle ha løftet meg opp – og som hadde sett meg inn i øynene med omtanke og medmenneskelighet.

Så jeg ble en selvhjelper.  Ble tørrlagt.  Tok et livsvalg.  Som er det viktigste jeg noen gang har gjort.  Ble en mamma.  En helt fin kjæreste. En samvittighetsfull arbeidstaker. Og et menneske som liker seg selv – edru og som lever ærlig mot seg selv. Hver eneste dag.

Gjørmen har tørket inn.