Tenk om det var sant – en blogg om å stå i spagaten

Jeg har ofte sagt på fleip, med en undertone av alvor, at jeg har fått en yrkesskade. En skade som har kommet etter at jeg har forsøkt å balansere kunnskap, erfaring og egne behov. Spesielt de sosiale behovene og for det som både smaker godt og som gir meg gode følelser og opplevelser. Spennet mitt handler om å finne en balanse. Noe jeg tror er ganske allment.

Min yrkesskade handler om at jeg fort begynner å analysere og tolke den opplevelsene jeg har når alkohol er inne i bildet. Selv klarer jeg ikke glede meg over påvirkningen, eller beruselsen når den smyger seg på. Jeg anerkjenner at enkelte kan ha det helt topp. Men jeg anerkjenner ikke at beruselsen benyttes til å plage andre, eller flytte på egne grenser. Men det jeg elsker er selve ritualene med venner på puben, eller samtalene som jeg føler glir godt etter noen glass vin på en middag med noen venner. Men jeg har jobbet med rusproblemer i nesten hele mitt yrkesliv og har derfor fått en liten «Timmy Gresshoppe» på skulderen. Eller kall det en yrkesskade. Dumt? Kanskje til og med en styrke? Jeg velger å håpe på det.

Jeg forundrer meg fremdeles over alkoholens kulturelle plass og styrke i samfunnet. Til tross for at de negative sidene og risikomomentene er godt belyst, dominerer fortsatt de positive sidene våre handlinger og fremstillinger i media. Eksempelvis godt og riktig øl, røde druer, den perfekte gin & tonic. Reklame? Neida, kun forbrukerinformasjon …

Tar jeg avstand? Kanskje litt, men jeg leser det ofte med stor interesse allikevel. For å sitere Marx Brothers: «jeg har mine prinsipper og hvis du ikke liker dem så har jeg noen andre».

Kort sagt så er jeg på lik linje med mange andre. Jeg innrømmer likevel at fredagspilsen har en liten bismak som ikke kommer fra ingrediensene, men som kommer fra en lang arbeidsdag som er dominert av alkoholens negative sider.

Jeg tipper at mange fikk med seg den danske filmen «Et glass til» som fikk en Oscar. Utgangspunktet for denne filmen var Finn Skårderuds påståtte teori om at vi er født med minus 0.5 i promille. Hvis vi fra naturens side hadde hatt 0.5 i promille ville livet vært bedre på flere måter. Haken her er at Finn Skårderud ikke mente dette. Dette var kun ment som en refleksjon, tatt fra et forord i en gammel bok. Men kunsten kjenner ingen grenser.

Men hva sier egentlig forskningen om dette? Jeg har tatt utgangspunkt i noen tall fra forskning.no.

For å opprettholde 0,5 i promille krever det store mengder alkohol. Du må drikke en enhet i timen. Hvis du starter klokka 07 og skal holde på promillen til klokken 20, må du altså drikke 13 enheter om dagen. I tillegg kommer de 2-3 enhetene du trenger for å komme opp på 0.5 i promille i første omgang.

Dessverre tror jeg ikke dette er en veldig god ide. Er det for godt til å være sant, så er det ofte det. Men dette handler om å stå i spagaten i vårt alkoholdominerte samfunn. Men det er mulig at det er en del av selve livet.