Er det greit at jeg som leder viser tårer?

Publisert: 07.01.2019

Jeg blir lett rørt, og tar til tårene når jeg ser 17. maitog eller hører en vakker sang. Jeg har også grått på jobben. Men er det egentlig en grei ting å gjøre – for en leder?

Jeg skal ikke mene noe om verken budsjettforhandlinger, regjeringssamarbeid eller samarbeidsklimaet internt i Venstre. Men jeg er fristet til å dvele litt ved partileder Trine Skei Grandes tårer. Disse fikk nemlig en god del oppmerksomhet i fjor høst. Det sies at hun lett tar til tårene når det stormer eller hun møter motgang.  Kanskje ble dette også kommentert nå da regjeringsforhandlingene startet på nyåret; at man ikke kan grine seg til gjennomslag for sitt partis saker, men at det handler om å argumentere best. Dette vet jeg personlig ingenting om, men som leder har jeg tanker om det å ta til tårene. Er det overhodet greit å vise en slik sårbarhet? Og hvordan tolkes det av medarbeidere og mennesker rundt?

I Akan kompetansesenter har vi mottoet «Gevinsten ligger i åpenheten». Vi tror at vi som kollegium, som samarbeidspartnere og som kompetansebedrift har alt å vinne på å være åpne og transparente. Og vi prediker at arbeidslivet må ha en åpen kultur dersom man ønsker at medarbeidere skal våge å snakke om utfordringer knyttet til rus og spill. I Akan er vår erfaring at mange ledere blir berørt når ansatte sliter. De strekker seg langt for å hjelpe, og legger sjelen i å finne gode løsninger. Da kan det være lett å ty til tårer, av omsorg for sine ansatte.

Men det går kanskje en grense for åpenhet. I visse situasjoner kan det være på sin plass å kontrollere egne følelser, og heller gi rom for sine medarbeidere. Forskning viser at ledere som forstår, tilpasser og kontrollerer sine egne følelser i ulike jobbsituasjoner, oppnår bedre resultater (Samfunns- og næringslivsforskning gjengitt i NHH Bulletin 2-18). Ledere skal håndtere også vanskelige situasjoner, og må i den sammenhengen være bevisst sine egne følelser og i visse tilfeller også kontrollere dem.

Noe av det som skiller en «leder» fra en «sjef», er evnen til å være hele mennesker. Vi har et privatliv som til tider kan «lugge», og vi lar oss påvirke av ytre hendelser som vi vanskelig kan la være å ta med oss inn i arbeidssituasjonen. Da kan det være fruktbart å være åpen om dette overfor kolleger, slik at de er klar over at de kanskje kan oppleve litt andre reaksjoner fra sin leder enn det som er vanlig. Når lederen viser at livet ikke alltid går på skinner, gir det medarbeiderne en anledning til selv å snakke om det som kan være vanskelig.

Det kan også oppstå situasjoner på jobben som gjør at det er naturlig å vise nye deler av følelsesregisteret.  Statsminister Jens Stoltenbergs reaksjoner som følge av 22. juli var både ærlige, sårbare men også veldig riktige. Det samme var den gang Statoil direktør Helge Lunds reaksjoner under gisseltakingen i In Amenas i Algerie i 2013. Jeg husker fortsatt hvilken oppriktig bekymring for egne ansatte han ga uttrykk for, og hvordan hendelsen helt tydelig preget ham. I forbindelse med minnemarkeringen ett år etter, sa han i et intervju at han hadde tenkt på In Armenas og sine medarbeidere som ble ofre for terrorhandlingen, hver eneste dag siden.

I en tidligere lederjobb klarte jeg av ren fortvilelse og sinne ikke å forhindre at tårene kom. Det skjedde i en situasjon med kun andre ledere til stede, og etter en tøff periode. Mange vil nok ha følt det som et nederlag, men tårer kommer også som følge av frustrasjon og oppgitthet. Jeg mottok heldigvis forståelse fra de andre lederne den gangen.

Som leder skal vi imidlertid også være bevisst på tårenes makt. Da tenker jeg ikke på gledestårer fordi virksomheten har vunnet en kontrakt eller at man gråter av glede på vegne av medarbeiders lykke og seire. Dette er tårer som stort sett vil oppfattes som samlende. Noe annet er det om jeg tar til tårene når jeg som leder møter motgang, kritikk eller rett og slett saklig uenighet. Da kan det oppfattes som en hersketeknikk, og litt trass fordi en ikke får viljen sin. Tårer vil i en slik situasjon gjøre det vanskelig for de ansatte å fortsette å argumentere for sine standpunkter, og legge lokk på videre diskusjon. Leders vilje vil dermed trumfes gjennom, uten videre kamp. Da har tårene en negativ effekt for videre samarbeid og samspill. De lukker en videre dialog. Og leder har fått viljen sin, men tapte debatten.


Skrevet av: Elisabeth Ege

Direktør for Akan kompetansesenter. Siviløkonom og master i strategi og ledelse. Erfaring som rådgiver og leder fra banksektoren, bedriftshelsetjeneste og bedriftsrådgivning. Arbeidet med ledere og medarbeidere i både store og små virksomheter. De siste årene først og fremst med organisasjonsutvikling og videreutvikling av bedriftskultur. Sosialt anlagt, glad i å lese. Mor til 2 voksne jenter, konemor og matmor.