Er du en god kollega eller en muliggjører?

Publisert: 09.10.2014

For en ukes tid siden hadde jeg et oppdrag i en stor produksjonsbedrift sør i landet. Dette er et skikkelig fabrikkmiljø med det det medfører av tunge maskiner, varme ovner, støv, olje og støy. Som i de fleste andre norske produksjonsbedrifter tar de sikkerhet og arbeidsmiljø på alvor, og anser rusforebyggende arbeid for å være en viktig del av dette.

Jeg antar at det er en tøff jobb de fabrikkansatte har.  Brede ryggtavler, store tatoveringer, trælete hender og furete ansikter kan jo vitne om noe sånt. Kort fortalt: De fleste ser ut som om de kan ha vært ute en vinternatt eller to. En av de ansatte omtalte arbeidsmiljøet som ganske «støvete», og jeg mistenker at det i dette utrykket ligger noe mer enn bare en beskrivelse av mengden svevepartikler i lufta. Jeg ble fortalt at samholdet mellom de ansatte i teamene var ekstremt sterkt, de fleste hadde jobbet sammen i mange år.

Min oppgave var blant annet å snakke om viktigheten av å si ifra, og jeg må ærlig innrømme at jeg anså det som en rimelig tøff oppgave å overbevise disse karene om at det er en god idé å «tyste» på kollegaen sin dersom han skulle komme beruset på jobb.  Og ganske riktig, en del av blikkene jeg fikk, kan i beste fall kalles skeptiske etter hvert som jeg kjørte i gang.

Argumentene jeg møtte for ikke å si noe, var stort sett de samme man møter uansett hvilken bedrift man måtte være i:

  • «Jeg er ikke sikker på om ved kommende har et problem eller ikke»
  • «Jeg vil ikke si noe feil»
  • «Jeg vil ikke skape problemer for vedkommende»
  • «Jeg vil ikke at vedkommende skal miste jobben»

Med andre ord: I situasjoner hvor en kollega kommer beruset på jobb, er faren for at ingen tør å si noe absolutt til stede. Alle har et ansvar for å si ifra, men ingen tør å ta dette ansvaret fordi man er redd for å si noe som er galt eller som vil skape problemer for vedkommende.  Alternativet til å melde fra blir ofte da at man later som man ikke ser problemet, man dekker kanskje over for vedkommende, noen må kanskje til og med gjøre jobben for vedkommende. Resultatet blir at man fort ender opp som muliggjører. Vi gjør det mulig for personen å fortsette og ruse seg, og kanskje vil han fortsette å komme beruset på jobb. Ikke minst gjør vi det mulig for vedkommende å synke lenger og lenger inn i et stadig tyngre misbruk.

I et fabrikkmiljø slik jeg beskriver over vil en beruset person ingen tar tak i selvfølgelig kunne utgjøre en enorm sikkerhetsrisiko, men også en slitasjefaktor på arbeidsmiljøet rundt ham/henne. Man gjør ikke seg selv noen tjeneste ved ikke å melde fra, og man gjør heller ikke vedkommende noe annet enn en stor bjørnetjeneste ved å la ham/henne få fortsette en uheldig utvikling helt til det kanskje blir så galt at vedkommende mister jobben.

For det er ett argument jeg fastholder at selv den mest hardbarka fabrikkarbeider «kjøper» … Akan handler ikke om å ta noen, Akan handler om å ta tak i noen på et så tidlig tidspunkt at vedkommende kan fortsette å være den gode kollegaen i mange år fremover og ikke miste jobben sin. Og det oppnår vi når vi tør å si ifra om det vi som kollega helt konkret observerer. Det er ikke vår jobb som kollega å stille noen diagnose, vår jobb er å være en god kollega som sørger for at en person som sliter får hjelp før det er for sent.


Skrevet av: Einar Nilsen

Seniorrådgiver innen informasjon, kommunikasjon og teknologi ved Akan kompetansesenter. Utdannet innen journalistikk, foto, web og mediekunnskap. Brenner for kommunikasjonsfaget, web og visuelle medier. Fritiden min bruker jeg først og fremst på datteren min, men også på foto, bøker, musikk, film og sportsfiske.